«I begynnelsen var handlingen»

Rosa Luxemburg hylles som en av de store innen arbeiderbevegelsen. Til tross for at hun var kvinne blant mange taletrengte menn, var jøde og låghalt, så var hun verken feminist eller forkjemper for handikapp- eller jødesak, men opptatt av klasse. 100 år etter hennes død må vi for øvrig advare mot ikonisering.  rosaluxyung[1].jpg

Bildet: Den unge Rosa, født av jødiske foreldre i Polen i 1871, emigrerte via Sveits til Tyskland. I to tiår tok hun del i kampen innen sosialdemokratiet fram til sin død i 1919.

Der er Arbeidernes leksikon fra 1930-tallet som plasserer Rosa Luxemburg som «en av de betydeligste førere i den internasjonal arbeiderbevegelse i tiden umiddelbart før og under verdenskrigen, en av de mest fremstående teoretiske ledere for venstrefløien innenfor den 2. Internasjonale.» 100 år etter hennes død er det ny oppmerksomhet rundt hennes liv og virke verden rundt, og også i Norge med en ny biografi av Ellen Engelstad og Mimir Kristjansson som jeg ser fram til å lese. For vi trenger fornyet interesse og et kritisk blikk på den internasjonale arbeiderbevegelsens pionerer for å forstå dem i sin samtid.

Røde Rosa holdt sin siste store tale selveste nyttårsaften 1918 til kongressen i Berlin som dannet det kommunistiske partiet i Tyskland. Den avsluttet hun med sitt yndlingsutsagn: «Vårt motto er: I begynnelsen var handlingen.» Det er et sitat fra Goethes store diktverk Faust og betegner kanskje den aller viktigste egenskapen ved Rosa Luxemburg, nemlig hennes evne til å skape og anvende marxistisk teori på politisk handling. Hun sto i klassekampens tjeneste til siste åndedrett, og da hun ble pågrepet av Freikorps-soldater bare to uker etter kongressen, var det eneste hun tok med seg et eksemplar av Goethes Faust. 

Ingen forblir uberørt over å høre hvordan de to kommunistlederne Rosa Luxemburg og Karl Liebknect ble tatt av dage 15. januar 1919. Det skjedde rett etter at den revolusjonære oppstanden i Berlin var slått ned av den sosialdemokratiske regjeringa. Begge ble slått bevisstløse, Liebknecht ble skutt og kjørt på likhuset med beskjed om at identiteten var ukjent. Luxemburg ble knust skallen på med en geværkolbe, deretter skutt og dumpa i Landwehrkanalen – hvor hun først ble funnet fire måneder seinere.

Wer hat uns verraten? Sozialdemokraten!

Les videre

Annerledeslandet Belgia og politikkens “røde djevler”

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bildet: PTB har stått sentralt i mobileringen mot de overnasjonale handelsavtalene TTIP, TISA og CETA i Belgia. Sistnevnte avtale (mellom Canada og EU) ble midlertidig stoppet i EU på grunn av stor motstand i delstaten Vallonia hvor PTB står sterkt. Her fra en demonstrasjon i Brussel høsten 2016. (Foto: Halvor Fjermeros)

 

Det kommunistiske PTB i Belgia er det mest spennende partiet på venstresida i EU nå. De gjorde det sterkt i lokalvalg i høst, men prioriterer å styrke grasrotbevegelsene og å bygge egen organisasjon over en særegen revolusjonær partimodell. Dette er en utvidet versjon av en kronikk i Klassekampen (4.jan) med flere fakta rundt PTBs organisasjon.

Det marxistiske arbeiderpartiet PTB (på fransk Parti du Travail de Belgique), eller PVDA (på flamsk Partij van de Arbeid van België), er det eneste partiet i Belgia som er det samme på tvers av delstatsgrensene. Alle andre partiretninger har egne partier i de to hovedregionene Vallonia og Flandern. PTB er dermed en av kun tre institusjoner som holder Belgia “samlet”. De andre er kongehuset og det mannlige fotballandslaget – også kjent som “the Red Devils”.

I Vallonia, den sørlige regionen – som utgjør vel halve Belgias areal og har 35 % av landets befolkning – har partiet styrket seg markant de siste årene, særlig på bekostning av det sosialdemokratiske Parti Socialiste (PS). PS har alltid har stått sterkt i fagbevegelsen, men PTB nå er en sterk utfordrer med en mye mer militant holdning til faglig kamp.

Valgsuksess og velgeradvarsel

I lokalvalget i oktober i år gjorde PTB et sterkt valg. I Brussel fikk de 12 %. I Liege, Belgias fjerde største by og den største i Vallonia, fikk de 16,3 prosent og ni seter i bystyret. Der er PTB nå tredje største parti, hakk i hæl på det liberalkonservative MR. I Charleroi, den gamle vallonske gruve- og industribyen, er PTB blitt nest største parti med en framgang siden forrige valg på hele 12,3 %! Partiet fikk 156 mandater i lokalvalget, mens målet var 150. Det er en tredobling fra forrige kommunevalg i 2012.  Partiet har også fått gjennomslag i viktige byer i Flandern, regionen hvor den flamske nasjonalismen står sterkt og hvor PVDA har hatt problemer med å få fotfeste.

Hvis valgresultatet blir like bra våren 2019 når det skal velges nytt parlament både nasjonalt og i regionene, vil PTB bli utsatt for et voldsomt press for «å ta ansvar». I et intervju jeg hadde med partileder Peter Mertens (https://halvorfjermeros.wordpress.com/2017/07/07/belgiske-marxister-er-storst-i-maling-men-vil-ikke-i-regjering-for-partiorganisasjonen-er-sterkere) i forfjor svarte han slik på hva de gjør med en slik forventning: “Vi har sagt det før, og vi gjentar vår advarsel: PTB vil ikke danne regjering, verken i allianse med sosialdemokrater eller andre. (…) PTB har en langsiktig målsetting om å bygge en anti-systemfront. Vi må ta steget ut av den parlamentariske logikken som alle de andre partiene godtar. Hvis vi går i regjering med det utgangspunktet vi har nå, vil vi bli fanget av det samme spillets regler, vi også. Derfor går vi ut og advarer velgerne om at hvis de stemmer på oss, så får de ikke en ny regjering der PTB er med.”

Et kommunistisk parti for vår tid

Slikt er sjelden vare i framgangsrike partier, og kan bare forklares med PTBs troskap til partiets opprinnelige revolusjonære formål. PTB kaller seg “et kommunistisk parti for vår tid” hvis “ytterste mål er et samfunn som opphever utbytting av menneskene  og hvor hele fellesskapet styrer samfunnet”, slik det lyder i programmet fra 2015. Det mest særegne er PTBs partimodell som består av tre nivåer. Det første nivå er såkalte rådgivende medlemmer som betaler 20 euro i året i kontingent og deltar i et minimum av møter og f.eks i valgkamp. Dernest er det et aktivistnivå der folk forplikter seg til å delta aktivt i lokalsamfunn, arbeidplasser eller fagforeninger. Siste trinn er kader- eller militantnivået. “En kader har en marxistisk visjon om samfunnet, ønsker å studere og forstå samfunnsendringer og kommuniserer med personlig overbevisning og entusiasme til andre.”

Dette høres kanskje svært 1970s-aktig for enkelte (og sant er det at PTB var et av Rødts forløper AKPs nærmeste søsterpartier i flere tiår). Men det lyder også moderne på en uvant måte, nemlig det å ta organisasjon på alvor og prøve å skape et parti av hengivne og velskolerte “yrkesrevolusjonære” som forstår at det å skape et genuint anti-systemparti med alt det innebærer av alternativ organisering. Et slikt parti satser ikke bare på å vinne valg og komme “på Tinget”, men går hele tida på to bein, der det andre er det utenomparlamentariske. PTB har på forbløffende vis klart å balansere mellom denne tradisjonen fra det marxist-leninistiske kaderpartiet og behovet for masseoppslutning.

Vertikalt organisert og faglig orientert

PTB/PVDA er en vertikal organisasjon etter det de definerer som prinsippet om demokratisk sentralisme, ledet av en sentralkomite på 40 medlemmer. Den daglige ledelsen utøves av et såkalt politbyrå, eller arbeidsutvalg. I tillegg fins det ledelse på provinsnivå der det fins 10 slike distriktsstyrer over hele landet. Partiet har totalt ca. 15.000 medlemmer, men hele 75 % er såkalt konsultative medlemmene, noe som betyr at det en betydelig mindre kjerne av aktivister og særlig militante som driver det daglige partiarbeidet. Det er også de sistnevnte som er rekrutteringsgrunnlag for å bli kadermedlemmer, noe som både innebærer store økonomiske ofre, bl.a. ved å avse store deler av personlig arv til partiet. En arbeider på det militante nivået betaler en prosent av lønna i kontingent, mens intellektuelle (definert som utdanna folk med en bachelorgrad og oppover) betaler betydelig mer. For å bli kadermedlem forplikter også militante seg til å gå på PTBs partiskole med  kurs som går over to år og gjennom ti samlinger temaer som marxistisk økonomi, filosofi og politikk studeres. Det er også de militante medlemmene som har ansvaret for å lede partilagene.

Partiet tviholder på prioritering av fagforenings- og arbeidsplassorganisering, som er den ene av to grunnplanstyper, eller basisgrupper. Den andre er lokallag knyttet til kommuner, bydeler og småsteder. Partilagene må ha minst fire medlemmer, og maks 10-15. Blir det flere, vil det dannes nye lag; PTN satser på bygging av små partilag der alle kommer til orde og ingen forsvinner i “massen”. Dette er PTBs tolkning av demokratisk sentralisme, noe som også innebærer et såkalt fraksjonsforbud når det gjelder å diskutere interne partiforhold og streng disiplin mot kontakt på tvers av partilagene. Det innebærer sjølsagt at ledelsen har stor makt, men det betyr ikke at det er forbud mot kontakt med medlemmer fra andre lag og steder i sin alminnelighet. I praksis betyr denne sentralismen f. eks at når det skal stilles valglister, avgjøres det sentralt om det skal stilles liste ut fra hvilken styrke PTB har lokalt i byen eller kommunen det er snakk om. De stiller ikke liste bare fordi noen der ute ønsker å gjøre det av pur entusiasme. Forut for valget sist høst fantes det steder der folk ønsket å stille liste, men hvor ledelsen sa nei under henvisning til for svake partilag.

Partiets «øyne og ører» – fra dør til dør

En partimodell med så ulike krav til forpliktelse, skaper sjølsagt problemer m.h.t. rekruttering. Hvem slipper inn i “det aller helligste”? Kadernivået har åpenbare mangler i kjønns- og klassebalanse. Det skyldes at de som har anledning til å vie livet sitt til fulltidsjobb for PTB, første og fremst er folk i profesjonsyrker som har råd til å leve på halv lønn og kan avse resten av årslønna til partiet. Dette gjelder ikke minst leger og annet helsepersonell som bærer oppe et titalls legesentre PTB har satt opp i byer og bydeler der den sosiale nøden er verst. I tillegg har partiet noen hundre ansatte til å drive utvalg, lokalkontorer, partiskole, partiavis, sosiale medier og en rekke partioppgaver. Skeivfordelinga i kadersjiktet er erkjent som et problem og omtales i partiprogrammet der det skal vies spesiell oppmerksomhet på opplæring av yngre arbeidere, kvinner og kamerater fra innvandrermiljøer.

PTB tar alvorlig på grasrotkontakten der partilaget defineres som ”partiets øyne og ører”. Et eksempel kan være Antwerpen havn, en av Europas største med 8.000 ansatte. Med en liten basisgruppe, men med flere aktivister og konsultative medlemmer og mange flere som stemmer PTB, er partiet til stede blant havnearbeiderne og i stand til å fange opp strømninger blant kollegaene.

I et intervju i det amerikanske magasinet Jacobin 15. desember (https://jacobinmag.com/2018/12/belgium-workers-party-ptb-elections-left) beskriver PTB-leder Mertens hvordan partiet starter en valgkamp året før valget med omfattende dør-til-dør-besøk med tjue minutters samtaler om hva som er de viktigste problemer i nabolaget og byen. Bare i Antwerpen ble det samlet inn 9.000 svar, der boligsak, fattigdom og kollektivtransport toppet lista. Slik ble valgprogrammet sydd sammen med klar profil mot rasisme, imperialisme og den økonomiske krisa som rammer Belgia for fullt.

I takt med PTBs suksess har kritikken fra media og maktpersoner økt. PTB blir sjølsagt utsatt for kommunisthets av klassisk merke. Men noen har også prøvd seg med anklager om PTBs “populisme”. Det er programmessig stempling av alt som ikke beveger seg langs den trygge middelvei, men ikke desto mindre så feilslått som det kan bli. For i motsetning til bevegelser som smykker seg med populismeetiketten, som spanske Podemos, eller andre som holder fram Podemos som ideal, som Jean Luc Melenchons ”enmannsparti” La France Insoumise, så er PTB “anti-populistisk” i betydningen gjennomorganisert og hierarkisk, i ordets beste forstand. Det er nettopp det som gjør PTB til Europas mest spennende parti i vår urolige tid – med en partimodell det er vel verdt å fordype seg i.

 

 

 

 

Hei um jol! – Eilert Sundts «sundhedsberetning» fra Eiken

nisseol[1].jpg«Når det stunde til jol, laut dei hava mykje øl og brennevin, kva dei fekk til mat», skriver Eilert Sundt i Jolelag i Eikjen. Det var før pietismen tråkka på festbremsen i Indre Agder og fikk bygdefolket til å sitte roligere på kirkebenken under prekenen.

Eilert Lund Sundt (1817-1875) regnes som den norske sosiologiens grunnlegger. Han var født i Farsund, var student i Kristiania, ble med i miljøet rundt Studentersamfundet hvor han også flere ganger var formann. Han ble blant annet en god venn av Henrik Wergeland og sto sammen med han som en aktiv forkjemper for å fremme og bevare nasjonale verdier. Sundt var også sterkt engasjert til fordel for skandinaivismen.

Ædrueligheds-Tilstanden i Norge 

Les videre

GoAhead-tog blant «vinnerne» i britisk togforsinkelseskaos

En ny rapport konkluderer med at britisk jernbane har hatt de verste forsinkelsene på 20 år. GoAhead, som nå skal drive Sørlandsbanen, er på kaostoppen. Fagforeningsleder skylder på det fragmenterte ansvaret etter konkurranseutsetting og krever statsrådens avgang.

a-southern-railway-train-in-brighton-station-fcr84f1

Britiske tog sliter med kaos, særlig om sommeren. Nå har en ny rapport at sommeren 2018 har vært den verste på 20 år. Situasjonen for det privatiserte britiske togsystemet er så alvorlig at det er blitt nedsatt en egen komite for å undersøke årsakene.

I perioden juli – september i sommer har ett av britiske 20 tog enten vært kansellert eller forsinket mer enn en halvtime. Enda verre er det med fjerntogene hvor ett av tolv tog rammes av kansellering eller betydelig forsinkelse. Det skriver The Guardian som skriver dette fredag: https://www.theguardian.com/uk-news/2018/dec/06/train-performance-this-summer-the-worst-for-20-years-figures-show

Togreguleringsmyndighetene erkjenner at det ikke har vært verre forsinkelsesstatistikk på årsbasis siden 2005. De skylder sommerens hetebølge, men framfor alt på introduksjonen av nye togtabeller som kom i mai i år og som det konkurranseutsatte togsystemet ikke har klart å forholde seg til.

GoAhead på kaospallen

Les videre

Hvitt raseri fra gule vester avkler «grønn» Macron-politikk

Etter heftig mobilisering over hele Frankrike, har gilets jaunes, «de gule vestene» tvunget statsminister Eduard Philippe til å utsette kravet om økte dieselpriser til etter EU-valget. Og President Macron har møtt veggen. 800px-ManifGiletsJaunesVesoul_17nov2018_(cropped)[1].jpgBildet: Etter uker med protest fra «de gule vestene» har den franske regjeringa gitt etter for opprørernes viktigste krav.

Lørdag aksjonerte 136.000 «gule vester» fra nord til sør i Frankrike. Søndag vurderte innenriksminister Castaner å erklære unntakstilstand og å sette inn hæren for å stoppe opptøyene. Men tirsdag formiddag bøyde statsminister Philippe av ved å utsette de planlagte økningene i drivstoffpriser.

Utsettelsen på seks måneder, fra det planlagte tidspunktet 1. januar, betyr at nye forslag til avgiftsøkninger på drivstoff vil komme først etter valget på nytt EU-parlament i mai 2019. Prisen på utsettelsen, dvs bortfallet av inntekter i det franske statsbudsjettet, kommer på nærmere to milliarder euro, ifølge franske regjeringskilder, skriver Financial Times (https://www.ft.com/world). Avisa skriver at regjeringa utsatte avgiftsøkninga «som svar på voldelige protester mot forslagene».

Brei bevegelse som vokser

Les videre

De “tok 42-timersuka” – ble knust av den kalde krigens overmakt

IMG_0771

Faksimile fra mitt intervju i Klassekampen 1988. I bildeteksten den gang sto det: Du finner ingen angrende «førtiåtter» i den snart 89 år gamle Edvard Støland. Han sto i spissen for Herøya Arbeiderforening under de omskiftende åra 1946-49, og opplevde kanskje det hardeste politiske press som noen fagforeningsleder har blitt utsatt for her til lands, før og under streiken i 1948. (Foto: Halvor Fjermeros)

Denne måneden er det 70 år siden den seks uker lange Herøya-streikens slutt. Den 6. november 1948 gikk arbeiderne ved Eidanger Salpeterfabrikk tilbake til arbeid etter å ha blitt møtt med eksklusjoner fra LO og oppsigelse fra Norsk Hydro for å sette i verk en ny skiftplan. ”Cella på Herøya” skulle tilintetgjøres, regissert av Haakon Lie.

Våren 1948 gjenopptok Herøya Arbeiderforening sitt gamle krav om å korte ned arbeidsuka for skiftarbeidere fra 48 til 42 timer. 27. august sa fagforeninga opp avtalen om gjeldende skiftplan, bl.a. med begrunnelsen at den var ulovlig i henhold til Arbeidervernloven. 19. september satte de den nye skiftplanen med 42-timersuka fordelt på sekstimers skift  ut i livet – tross eksklusjonstrussel mot hele arbeiderforeninga fra Norsk kjemisk industriarbeiderforening to dager tidligere. Bedriftsledelsen i Hydro svarte med lockoutvarsel, som i sin tur førte til at aksjonen for ny skiftordning ble utvidet til streik. Dermed stevnet arbeidsgiverne (NAF) og Norsk Hydro aksjonen inn for Arbeidsretten med påstand om at den var tariffstridig, som også ble rettens dom. I medlemsmøte 6. oktober trosset Herøya-arbeiderne Arbeidsretten og vedtok å fortsette streiken. Det skjedde imidlertid mot et stort mindretall – 845 mot 513 – som ville godta rettens dom og gå tilbake til arbeidet.

Bare to uker seinere var splittelsen blitt tydelig. Selveste fylkesmann Bergsvik trådte inn som mekler for å avslutte konflikten og 1. november stemte fagforeninga for å gå tilbake til arbeid, mot bare 38 strandhaftige nei-stemmer. De sure pillene var sukret med løfter om at kravet om 42-timersuka skulle tas opp igjen ved neste korsvei. Fra 1950 ble 45 1/3 timers uke innført, men det skulle gå hele ni år før norske skiftarbeidere vant 42-timersuka.

Slik var forløpet i kortform i den høydramatiske streikekampen som i bunn og grunn utviklet seg til den viktigste valplassen for Arbeiderpartiets nyvunne strategi for å skaffe seg hegemoni i fagbevegelsen – i det herrens antikommunistiske år 1948.

Spaniaboikotten

Les videre

Fagbevegelsen vil lede utmarsjen fra EØS-avtalen

Nei-til-EØS-vedtaket i Bergen vil trolig snu Fellesforbundet fra ja til nei. Fagforbundet kan følge etter, og vips er over halve LO mot EØS. En oppdemmet EØS-motstand i Arbeiderpartiet kan briste. Acer-saken ga en forsmak på hvilken kraft som kan slippes løs.  image[1].jpg

Det som har snudd styret i Fellesforbundets største industrifagforening, avdeling 5, er at Tariffnemnda nylig har latt seg presse av Eftas overvåkingsorgan ESA til å overstyre Verkstedoverenskomstens bestemmelser om godtgjørelse for kost og losji under reise for arbeidere. Dermed har EU-systemet gitt arbeidsgiverne i Norsk Industri medhold i et krav som har stått på forbundets dagsorden siden 2013. Styrevedtaket gir uttrykk for den frustrasjon som fins i store deler av den eksportbaserte industrien i Norge:  https://frifagbevegelse.no/magasinet-for-fagorganiserte/-si-opp-eosavtalen-krever-fellesforbundets-storste-avdeling-6.158.589306.5e4cca9b02

Handslag for sosial dumping 

Les videre