Massive mobilisering mot Macrons pensjonsreform

350.000 marsjerte gennom gatene i Paris i kveld, i en tredje kjempemarkering mot pensjonsreformene siden 5. desember. Og tog og metro har stått stille i dag på den trettende streikedagen der motstanden bare ser ut til å øke.IMG_0891Bildet: Det har vært storstilt mobilisering i flere franske byer i dag. Her fra demonstrasjonene i Paris i mars da både de gule vestene, miljøbevegelsen og fagbevegelsen hadde felles markering mot Macron-regjeringa. Foto: Halvor Fjermeros

På trappa foran den nye nasjonaloperaen på Bastille-plassen i Paris sto deler av operakoret oppstilt og sang Slavekoret fra Verdis opera «Nebukadnesar» mens folk samlet seg til en etter hvert tettpakket forsamling i dag, tirsdag ettermiddag. Det var ett av flere oppstartsteder for en gigantisk marsj mot Place de la Nation.

I følge det franske fagforbundet CGT har 350.000 mennesker deltatt i demonstrasjonen som avslutter nok en dag med streiker som har lammet det meste av Paris’ transportsystem i dag, melder avisa Liberation: 

://www.liberation.fr/direct/element/350-000-manifestants-a-paris-selon-la-cgt_106672/

Dette er en mektig oppfølging av streiken som startet 5. desember og som samme dag samlet mellom 800.000 og over en million demonstranter i byer over hele Frankrike. Siden har streikene pågått daglig med ulik styrke og en ny stor demonstrasjonsdag fant sted 10. desember.

Truer med streik i julerøsjet

Tirsdag har mesteparten av Paris’ undergrunnsbane vært berørt av streiken. Hele åtte metrolinjer stått helt stille, mens noen få linjer har vært åpne bare i røsjet. På høyhastighetstoget TGV har kun 25 prosent av togene gått, en økning i streikens omfang fra mandag da 33 prosent av togene gikk. Kun 30 prosent av lokaltogene TER har gått i dag, melder avisa The Local.

Nå truer fagbevegelsen med å holde streikene gående helt fram mot jul, slik at juletrafikken ikke vil komme i gang før folk skal reise til sine respektive hjemsteder innen 25. desember. I en meningsmåling sier 55 prosent av de spurte at det vil være «uakseptabelt». Det er ikke et urovekkende høyt tall for de streikende og deres fagforeninger som bruker juletrafikkens mulige kaos for alt det er verdt. Motsatt ser antakelig også president Macron muligheten for at han kan legge skylda for et julekaos på fagbevegelsen og dermed bringe motstanden mot pensjonsreformen i vanry blant folk flest.

Nytt fagforbund tilslutter seg

Det er stor støtte blant franskmenn for Macrons pensjonsreform, som han annonserte at han ville innføre allerede i presidentvalgkampen. Men det har utviklet seg stor motstand mot måten den gjennomføres på, ikke minst etter at statsminister Edouard Philippe nylig antydet en ny pensjonsalder som ikke har vært kjent før. Det er i det hele tatt stor uklarhet om reformens innhold og det har bidratt til at det i utgangspunktet reformvennlige fagforbundet CFDT nå har tilsluttet seg demonstrasjonene mot pensjonsreformen. Fra før har radikale fagforeninger, anført av fagforbundet CGT, mobilisert både til streikene og demonstrasjonene.

Det er vel et år siden de gule vestene – gilet jaunes – startet sine ukentlige lørdagsdemonstrasjoner over hele Frankrike, ikke minst ute på landsbygda og i provinsbyene. Gulvestene fikk i gang en bevegelse som fagforeningene i liten grad var delaktig i. Først 1. mai i år ble det en store fellesdemonstrasjon mellom de gule og de røde vestene fra CGT med rundt 80.000 deltakere i Paris. Denne gang ser det ut til at det er fagbevegelsen som har truffet en stemning av misnøye som også omfatter storbyene. Nå øyner de håp om at hele pensjonsreformen kan bli blokkert. Det er sannsynligvis kampen om julerøsjet som vil avgøre den saken.

Sterk måling for det marxistiske PTB i Belgia

I en meningsmåling tar det revolusjonære belgiske arbeiderpartiet PTB nye steg framover etter et kjempevalg i mai. Men i Flandern får også ekstremhøyre Vlaams Belang oppsiktsvekkende oppslutning om separatisme og fremmedfiendtlighet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bildet: Det revolusjonære belgiske arbeiderpartiet PTB har vært i fremste rekke i kampen mot de internasjonale handelsavtalene TTIP, TISA og CETA. Her fra en demonstrasjon i Brussel for tre år siden. Foto: Halvor Fjermeros

PTB fortsetter sin framgang fra det belgiske valget i mai som fant sted samtidig med EU-valget. Den gang kom partiet inn med 12 representanter i Belgias nasjonalforsamling, en økning fra to fra forrige periode. Valget var et nasjonalt gjennombrudd for PTB, der også partiets flamske grein, PVDA, kom over sperregrensa. I delstaten Vallonia fikk PTB over 20 prosent i flere byer og i Brussel fikk partiet 12 prosent oppslutning.

I gårsdagens måling opprettholder PTB støtten i Brussel på over 12 prosent etter en liten nedgang etter valget på målinga i september. I Vallonia går PTB fram til 16,5 % (fra 14 % i valget) og i Flandern går PVDA/PTB fram til 8,4 % (fra under 6 % i valget). Dette er oppmuntrende målinger for partiet som har stått for de mest lovende framganger over flere år blant venstresidepartier i Europa.

https://www.lesoir.be/266833/article/2019-12-13/grand-barometre-le-vlaams-belang-senvole-en-flandre-avec-273-des-intentions-de?fbclid=IwAR0PwYdkJyYlGTYN-gr7_YEuuw9Aggog7u1jr3zXyf6jQYWKxx3eTH7Pywc

Flamsk separatisme og høyreekstremisme

Det vallonske miljøpartiet Ecolo følger PTBs framgangskurve helt parallelt og ender på 17 % i denne målinga. Bortsett fra denne sterke framgangen er det det høyreekstreme partiet Vlaams Belang som står for den største sensasjonen med 27,3 prosent oppslutning i Flandern, Belgias største og mest folkerike delstat. Det er en framgang på over åtte prosent, og stemmene hentes blant annet fra det veletablerte flamske nasjonalistpartiet N-VA som har mistet fire prosents oppslutning siden valget.

Vlaams Belang er et sterkt fremmedfiendtlig parti som utnytter de økende separatiske strømninger som nå krever løsrivelse av Flandern fra resten av Belgia. Dette kravet har lenge vært en del av  N-VAs program, men blir åpenbart ikke ivaretatt godt nok av dette nasjonalistiske «systempartiet». Vlaams Belang er et forholdsvis ungt parti som skiftet ham i 2004 fra dets mer uttalt rasistiske forløper Vlaams Blok.

De grønne og PTB fram på sosialdemokratiets bekostning 

Det som ellers preger målinga er tilbakegangen til det sosialdemokratiske partiet PS, i den gamle industridelstaten Vallonia ned fra 26 til under 24 prosent siden valget i mai og i Brussel fra 20 til 18,9 % i samme tidsrom. Begge steder taper PS trolig stemmer både til PTB og de grønne (Ecolo) som gjør det suverent bra som største parti i hovedstaden.

PTB suksess i valget skyldes en velorganisert valgkamp med en tydelig politikk mot budsjettkutt og kriseøkonomi: Motstand mot en 6 %-avgift på energi, krav om gratis kollektivtilbud, mot høye helseutgifter og for større rettferdighet i skattepolitikken. Men de har også holdt høy guard mot rasismen og høyrenasjonalismen som særlig vokser i Flandern med framgangen til Vlaams Belang. «Ytre høyre har ingenting å tilby folket. Det er opp til oss å bevise det: Fascismen skal ikke slippe til!», sa PTBs leder Peter Mertens i denne kommentaren til valget:

https://www.solidaire.org/articles/ptb-obtains-excellent-results-federal-regional-and-european-elections?fbclid=IwAR1YJXvOWE5FTCQbHLcD3dXwj4lIlpu1UY5G_BB1iOCq3JA92FdMZj2mQIk

PTB har også stått i spissen for kampen mot en pensjonsreform som den forrige regjeringa la fram, men som ennå ikke er vedtatt i landet som ennå ikke har klart å danne ny regjering etter valget i mai. Belgia har Europarekord i denne øvelsen med over 500 dager uten fungerende regjering fra tidligere perioder. PTB har også framlagt et nytt forslag til abortlov som har fått brei støtte blant andre partier, og det revolusjonære marxistiske partiet har i det hele tatt satt spor etter seg etter at de kom inn med sin dusinstore parlamentsgruppe i mai i år.

 

 

Fredag den 13. for Labour – og for EUs indre kaos

Ut av EU over nyttår: En utmattende brexit-prosess har skapt politikerforakt i n’t potens, en forakt som har rammet Jeremy Corbyn hardt. Nå har britene sagt fra hvor skapet skal stå. Det vil raskt vende Europas blikk mot Brussel og eksponere EUs grunnleggende indre problemer som har hopet seg opp de siste år.download.jpgBildet: Get it done! 31. januar er Storbritannia formelt ute av EU. Da starter en forpliktende – og langvarig – forhandlingsprosess for en handelsavtale mellom britene og EU.

Det er ikke langt fra Kapitol til den tarpeiske klippe, heter det kjente ordtaket fra Romerrikets tid. Jeremy Corbyn har merket hvor få skritt det dreide seg om. I 2017 pustet han Theresa May i nakken og skaffet Labour det nest beste valgresultatet siden 1945, mens han i går fikk se vrangsida av det britiske valgsystemet og gikk på partiets største nederlag siden 1935.

Dette utfallet forutsa YouGov allerede 27. november da de ga Boris Johnsons tory-parti 359 medlemmer i parlamentet (MP’er) med 43% av stemmene, mens Labours antall MP’er ble anslått til 211 og 32%. Resultatet av valget ligger svært nær dette varselet: De konservative fikk 364 og 43,6% og Labour 203 og 32,2% når en krets mangler. Dessuten fikk instituttet nær full klaff i å forutsi det skotske nasjonalistpartiets kraftige framgang (+13 MP’er) og det liberale partiets nesten totalkollaps fra 13 til 3 MP’er.

Labour gikk i brexit-fella

Det var YouGov som var en av få meningsmålere som forutså Corbyns brakvalg i 2017, i motsetning til andre institutter og kommentatorer som ikke så det som en mulighet. Corbyn dreiv en imponerende kampanje der han samlet tusenvis av tilhørere på møter over hele landet. Han skapte en entusiasme som ikke hadde vært hørt og kjent siden fagbevegelsens gullalder i britisk politikk fram til 1980-tallet. Også i denne valgkampen har Corbyn samlet store folkemengder, men til tross for stor begeistring for Labours valgmanifest, sier foruroligende mange tidligere Labour-velgere at de ikke stoler på Corbyn som partileder og mulig statsminister. Dette rapporterer mine kontakter i Yorkshire som har stått på som løktetennere de seinere ukene for å verve stemmer i områder der storbyen Sheffields «urbanisme» møter de tidligere arbeidertunge valgdistriktene der stålindustri og kullgruver dominerte landskapet for bare en generasjon siden.

I begynnelsen av denne uka hadde jeg en utveksling med fagforeningsaktivisten Gareth Lane i Sheffield. Min påstand var at tross iherdig innsats fra 10.000 aktivister så ville ikke Labour oppnå en repetisjon av 2017-valget. «You tell me that from Norway!» lød utbruddet som svar. Og da jeg påpekte at Labours forvirring rundt brexit i valget var en hovedgrunn til motgangen, var svaret at Labour har en klar holdning til Brexit. Og Gareth Lane er ikke engang medlem av Labour, men dreiv valgkamp for tre progressive Labour-kandidater i regionen. Det er ingen grunn til å klandre valgaktivister for denne formen for sjølbedrag, men sett utenfra, eller for den saks skyld ovenfra, fra partiledelsen i Labour, så er det liten tvil om at det nettopp er partiets håpløse «ikke-standpunkt» til brexit som har felt partiet. For i realiteten er det et pro-EU-standpunkt Labour har inntatt, men innpakka i prosedyresnakk om nye forhandlinger og ny folkeavstemning. Det liberale partiet var ærligere og sa rett ut at de ville forbli i EU og gi blanke i brexit-flertallet i 2016. Det ga dem et katastrofevalg til svar.

EUs tap av en ytre fiende

For EU-toppene i Brussel har brexitprosessen som har trukket i langdrag vært som en lindrende sårsalve. De har kunnet le og godte seg over klovnene i det britiske parlamentsirkuset som kun takket være sirkusdirektørens gjentatte «ooooorder»-utrop ikke har gått i fullstendig oppløsning. Men med «Brexit done» vil klimaet skifte i Brussel.

For EU har det hopet seg opp en kø av problemer og indre motsigelser gjennom de seinere år. Tyskland, EUs industrielle lokomotiv, opplever nå ei produksjonskrise som rammer landets sterke eksportindustri for fullt. Bilproduksjonen har falt med 15 prosent det siste året. I Frankrike opptrer en sjølbevisst president Macron som en stadig mer pågående talsmann for et fullt integrert EU, et føderalt EU der stadig flere beslutninger, inkludert budsjettpolitikken, skal vedtas på øverste plan. Samtidig opptrer Macron som en ny de Gaulle i sin USA-kritiske rolle i Nato-sammenheng, med ambisjoner på vegne av EU som sjølstendig forsvarsmakt.   Opp mot det føderative franske framstøtet står de østeuropeiske EU-landene i samlet front mot økt integrering. Denne motsigelsen er så grunnleggende i EU at ingen vedtak i EU-kommisjonen kan oppheve den.

Når britene trer ut av EU er det ikke bare bortfallet av Storbritannias EU-kontingent på mer 130 milliarder kroner i året som vil begynne å svi. Da vil EUs indre problemer komme til syne i fullt dagslys. Det kan by på spennende oppdgelser i åra som kommer.

 

De sovjetiske krigsfangene fortsatt gjemt i glemselen

Da den tyske Lapplandsarmeen trakk seg vestover under Finnmarks frigjøring fulgte 22.000 sovjetiske krigsfanger med. De ble satt direkte i dødsleire for bygging av Lyngenlinja i Troms vinteren 1944/45 og var blant ofrene for det største nazistiske folkemord på norsk jord.kirkegårdskrigen forside

Bildet: De sovjetiske krigsfangenes vanskjebne under krigen fortsatte under den kalde krigen med den hemmelige Operasjon Asfalt da 8.600 fangelik ble gravd opp og flyttet til en ny fellesgravplass på Tjøtta. Kun ett sted lyktes det motstanderne av denne gravskjendingen å stanse flyttinga, nemlig på kirkegården i Mo i Rana. Her holder forfatteren Torborg Nedreaas tale i anledning årsdagen for den russiske revolusjon 7. november 1951, fem dager etter at store masseprotester stanset oppgravingsforsøket.

Stor honnør til programleder Ingerid Stenvold og NRKs tre timers lange tv-sending fredag 25. oktober, på selveste dagen for den sovjetiske innmarsjen i Kirkenes. Og likedan til NRK P2s radiofolk i Ekko som ukene fram til frigjøringsdagen gjorde grundig dokumentasjon av historien om det dødelige felttoget fra den fastfrosne Litsa-fronten som startet frigjøringa av Norge høsten 1944. Tidsvitner fikk taletid, nye historiske bidrag ble gitt plass, den «offisielle» norsk framstillinga ble utfordret. På ett punkt var det imidlertid lite fokus, nemlig på de sovjetiske krigsfangene. Det var nærmere 100.000 av dem i Norge fra 1941 til 1945. Og de spilte også en sentral rolle under den tyske retretten som følge av Den røde armes offensiv fra Finland og fra Litsa-fronten mot Kirkenes.

Krigen om krigen tar aldri slutt

Kampen om Sovjets rolle og hensikter med Finnmarks frigjøring hadde allerede pågått i mange måneder da støtet fra sovjetarmeen begynte fra vest for Murmansk. Arne Ording, rådgiver for utenriksminister Trygve Lie, holdt et langt radioforedrag fra London om storhendingene 31. oktober 1944. Kanskje var det en taktisk betinget velvilje som brøt ut i seiersrusen: «Det har aldri vært noen konflikt mellom Norge og Russland, hverken før eller etter revolusjonen i 1917. Sovjet-Samveldet har under denne krig på mange måter vist sin sympati for vår frihetskamp.» Ordings syn ble ikke delt av alle, men tittelen var det få som motsa: «Kirkenes befridd av den sovjetrussiske armé». Siden dreide perspektivet, og skepsisen til Sovjet økte med temperaturfallet i den kalde krigen. Historikerhegemoniet langt inn i etterkrigstida la lokk på mange sider ved dette kapitlet. 8-bindsverket Norge i krig har for eksempel et kapittel hvis tittel lyder Sovjetisk frigjering av Norge? Spørsmålstegnet røper en redsel for å ære den som æres bør, så seint som i 1987. Det kan nå trygt fjernes. For ingen andre enn Sovjetunionens hærstyrker og fly, dårlig skodde hester og reinsdyr, oppofrende og kanskje både redde og uredde soldater var det som slo tyskernes 20. bergarme, Lapplandsarmeen, på retrett.

Men kampen om den 2. verdenskrigs historie stopper aldri. Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen har gjort det til en øvelse å forklare at Finnmarks frigjøring var «et fellesprosjekt» som han sa til NRKs Ekko, underforstått en alliert dugnad, der han kanskje også inkluderer den norske styrken på 280 mann som kom fra England en måned etter Sovjets inntog. Det var et reint symbolsk bidrag. Et «gigantisk fellesprosjekt» heter det også i en kronikk på vegne av regjeringa (19.07.19). Statsråden erkjenner Sovjets rolle, men eneerobringen av Kirkenes skjedde fordi «andre allierte styrker var knapt tilgjengelige for frigjøringen av Norge.» Det er en svært pen måte å si at eksilregjeringa i London var tvunget til å tilby Sovjet en frigjøringsavtale da det begynte å haste våren 1944. Forgjeves hadde de bedt om britiske og amerikanske styrker, og også blitt behørig advart mot å gi Sovjet lillefingeren som siden kunne sluke hele hånda. Men som den ikke akkurat sovjetvennlige historiker Olav Riste skriver om saken (bind 7 av «Norge i krig»): «Til alt dette hadde Den norske regjeringa eitt tungtvegande motargument: Dei vestlege alliertes manglande vilje til å planlegge og reservere militære styrkar for frigjeringsoperasjonar i Norge.» At Sovjet i løpet av krigen mottok vestlig støtte i form av militært materiell vedrører ikke dette avsnittet i krigen. Og skal en gjøre opp hele regnskapet så må vi ta med Sovjets tap i Litsa-felttoget, og ikke bare de 6-700 soldatliv som gikk tapt på norsk side av grensa. En minimumsberegning for avsnittet Petsamo-Kirkenes er 6.000 drepte soldater, gjort av historiker Ole-Jacob Abraham basert på russiske kilder. James F. Gebhardt, tidligere amerikansk offiser, bruker tallet 16.000, men det er vel å merke «tap», dvs både drepte og sårede. Så tallet ligger trolig nærmere 6.000 enn 16.000, eller kanskje nær de totale tap på rundt 10.000 av sivile og militære Norge hadde under hele krigen.

Les videre

Annerledespartiet PTB vekker oppsikt

De fullstendige valgtallene viser at det revolusjonære marxistiske partiet PTB har fått over 27 % som beste byresultat, 22 % i Charleroi og 19 % Liege, i landets åttende og fjerde største byer. Media ser mer nysgjerringhet på fenomenet.P9170383.JPG

Bildet: Fra den årvisse festivalen Solidaire som PTB/PVDA arrangere utenfor kystbyen Ostende. På det meste har 19.000 mennesker besøkt den tre dager lange solidaritetsfesten. (Foto: Halvor Fjermeros)

Etter fintelling og oppstilling av oversikter for det belgiske valget er det nå enda mer tydelig at det belgiske arbeiderpartiet PTB har gjort et kanonvalg. Men valg i Belgia er komplisert, både fordi det var tre valg som ble foretatt parallelt; EU-parlament, nasjonalforsamling og regionale parlamenter, og fordi belgisk geografi er svært intrikat. Det er ikke nok å kunne «flere byer i Belgia»; man må også forstå forskjellen på kommuner/byer, kantoner, provinser og regioner. Landet som knapt er større enn Hedmark fylke, har også en av EUs mest rikholdige partifloraer, med ulike partier i de to hovedregionene, samt sterke separatistiske strømninger blant de nasjonalistiske partiene i delstaten Flandern. Det er kun PTB, som i Flandern heter PVDA, som har samme parti på tvers av regionene i Belgia.

27,6 % i vallonsk industriby

PTBs beste region har lenge vært den fransktalende delstaten Vallonia. De to sterkeste ankerfestene har vært de tradisjonelt industrialiserte byene Charleroi og Liege. Men Belgia har også kantoner, eller storbyregioner. PTB fikk sine beste resultater i befolkningstette områder rundt i de nevnte byene (i tillegg til noen bydeler i Brussel). Herstal og Seraing – med respektive 40- og 65.000 innbyggere – er nabobyer med felles kommunegrense til Liege med både stål- og våpenindustri med flere tusen ansatte. Her fikk PTB henholdsvis 27,6 og 23,6 % av stemmene i valget til nasjonalforsamling. I Brussel som helhet fikk PTB over 12 prosent,  men i bydelen Saint-Gilles fikk partiet tett på 20 prosent (19,4) og i Anderlecht 17,6 %. I kantonen Charleroi (stor-Charleroi) fikk PTB 22 %, i Mons der Nato har sin militære hovedkommando fikk anti-Nato partiet PTB vel 13 prosent. Som beste resultat i delstaten Flandern fikk PTB/PVDA 12,7 % i Antwerpen.

PTBs valg kan studeres her: https://www.ptb.be/resultats2019

Tallene varierer noe i regionalparlamentsvalget, men de beste PTB-stedene ligger på topp i begge valgene, og også i EU-valget. I valget til EU-parlamentet velges kandidatene fra hver av regionene. Der fikk PTBs første innvalgte kandidat, Marc Botenga, 14,5 prosent av stemmene på regionsbasis i Vallonia. Det er verdt å merke seg at stemming ved valg er obligatorisk i Belgia. Det betyr at det kun er folk som avgir falske eller blanke stemmer eller er aktive  «abstensjonister» (som avstår) som ikke deltar. I Vallonia utgjør disse under 10 prosent, mens det i Flandern er under fem prosent. Sånn sett er valgdeltakelsen skyhøy i forhold til det gjennomsnittlige i årets EU-valg, 51 %, som av flere norske kommentatorer har blitt betegnet som rekordhøyt og av noen til og med som «massivt».

PTB har gjort et valg som skyldes en velorganisert valgkamp med en tydelig politikk mot budsjettkutt og kriseøkonomi: Motstand mot en 6 %-avgift på energi, krav om gratis kollektivtilbud, mot høye helseutgifter og for større rettferdighet i skattepolitikken. Men de har også holdt høy guard mot rasismen og høyrenasjonalismen som særlig vokser i Flandern med framgangen til Vlaams Belang. «Ytre høyre har ingenting å tilby folket. Det er opp til oss å bevise det: Fascismen skal ikke slippe til!», sier PTBs leder Peter Mertens i denne kommentaren til valget:

https://www.solidaire.org/articles/ptb-obtains-excellent-results-federal-regional-and-european-elections?fbclid=IwAR1YJXvOWE5FTCQbHLcD3dXwj4lIlpu1UY5G_BB1iOCq3JA92FdMZj2mQIk

Jacobin: «Hvordan marxistene vinner i Belgia»

Da PTB begynte å få stigende oppslutning på meningsmålinger, dels langt høyere enn det valgresultatet de har fått nå, framviste PTB-ledelsen stor nøkternhet i stedet for å la seg rive med i jubel over gode tall. Jeg gjorde et intervju med PTB-leder Peter Mertens i hans hjemby Antwerpen i mars i 2017:

https://halvorfjermeros.com/2017/03/30/rodts-belgiske-sosterparti-ptb-er-pa-vakt-mot-suksessens-fallgruver/#more-4621

Der vurderte han andre europeiske erfaringer med opposisjon fra venstre som på mange måter fikk sin bekreftelse nettopp gjennom EU-valget søndag 26. mai. Det gjelder ikke minst Syriza i Hellas som gikk på et kraftig nederlag:

-Se på greske Syriza, spanske Podemos, Sosialistpartiet i Nederland, dels Die Linke i Tyskland. De har alle på ulike måter enten gått til høyre eller måttet akseptere underkastelse for EU-troikaen. Det ville være utilgivelig ikke å lære av Syrizas nederlag. De unnlot å mobilisere og organisere motstand blant folk på venstresida, mens deres partikadre var fullt opptatt med å administrere systemet med talløse posisjoner i statsapparatet.

Det er økende interesse i internasjonale media for fenomenet PTB. I dette intervjuet med magasinet Jacobin gir nyinnvalgt medlem av EU-parlamentet Marc Botenga en bra framstilling av PTBs holdning til EU og kampen mot «de multinasjonale selskapenes Europa», som han kaller det:

https://jacobinmag.com/2019/05/marxists-brussels-marx-botenga-ptb-belgium-eu-elections?fbclid=IwAR1X2Du9v3oMt56aGq3Y56UTWb2EUAti_ky49s5ifJdLa0msqpuqNEX0w2Y

Botenga sier at EU-parlamentet må ses på som et demokratisk alibi for EU, uten evne til å ta initiativ til lovendringer innen et system der det er EU-kommisjonen som sitter med all makt.

-EU-parlamentet lytter også ofte mer til de multinasjonale selskapene enn til vanlige folk. Det er ikke den slags motkraft vi trenger. Den form for motkraft vi behøver er den som kommer fra eksempler som Ryanair-arbeidernes kamp (på tvers av landegrensene), havnearbeiderne og de unge i klimamarsjer, sier Botenga.

 

 

Brakvalg for det marxistiske PTB i Belgia

Som tendensen i mange andre EU-land gjorde de grønne et sterkt valg i Belgia. Men i det todelte landet er det to andre farger som blander seg inn; en brun bølge i Flandern og en knallrød framgang i Vallonia og Brussel. PTB får 12 seter i parlamentet.Mertens i Brusselregnet.jpgBildet: Lederen for PTB, Peter Mertens, nå innvalgt i den belgiske nasjonalforsamlinga fra Antwerpen, holder appelli  i 2017 foran demonstranter mot «Turtel taks», den upopulære skattereformen der partiet sto i spissen for motstanden som rettet seg mot alle de etablerte partiene. (Foto: Halvor Fjermeros)

Det grønne Ecolo, det ekstremhøyre og fascistinspirerte Vlaams Belang og det belgiske revolusjonære arbeiderpartiet PTB er Belgias valgvinnere: I all viraken rundt EU-valget har det gått det meste av media hus forbi at det parallelt har vært både nasjonalt og regionalt valg i Belgia. Og blant de som har omtalt valget på forhånd, som Klassekampen lørdag 25. mai, så var det «Greta-Thunberg-effekten» som fikk all oppmerksomhet. Den var forutsagt i flere meningsmålinger de siste månedene. Ecolo, et liberalt og svært markedsvennlig miljøparti som ivrer for å bruke klimaskatter, var f.eks målt til over 20 % rett før regionvalgets i Brussel. De endte opp med 16,2 %, en formidabel vekst siden 2014-valget. Men det var også PTBs framgang med en tredobling i Brussel til 11,4 % – en forutsagt vekst som ikke var nevnt i avisa. Valget til Brussels regionsforsamling gjorde Ecolo og PTB til de store vinnere med h.h.v. 15 (+7) og 10 (+5)seter:

https://www.rtbf.be/info/election/circonscription/detail_les-resultats-des-elections-regionales-bruxelloises-2019?id=10216032

Dobling i Vallonia, gjennombrudd i Flandern

Det belgiske arbeiderpartiet som heter PTB på fransk (i delstaten Vallonia og i Brussel) og PVDA på flamsk (i delstaten Flandern) har hatt sin største vekst over flere år i Vallonia. I Flandern, med sterke nasjonalistiske strømninger, har PVDA hatt større problemer med å vinne fram. Men med 5,3 % av stemmene i regionalvalget, en dobling siden forrige valg, har de brutt sperregrensa og også for første gang vunnet seter i nasjonalforsamlinga hvor PTB/PVDA nå er inne med 12 representanter. Det er en framgang på 10 fra forrige valg (2014) da de fikk sitt nasjonale gjennombrudd med to folk «på tinget». Med et resultat på 8,6 % på landsbasis er partiet nå det femte største i det virvaret som er av ulike partier på tvers av regionsgrensene i Belgia. PTB er jevnstore med Ecolo (12 vs 13 repr.), mens det store sjokket fra Flandern er at Flaams Belang kom inne med 18 folk i det føderale parlamentet:

https://www.rtbf.be/info/election/circonscription/detail_federal-le-vlaams-belang-frappe-fort-dans-les-premiers-bureaux-depouilles?id=10216027

PTB har over de siste par-tre år bygd seg opp i Vallonia, særlig omkring gamle industribyer som Liege og Charleroi. Her har de utfordret det sosialdemokratiske Parti Socialiste (PS) i kampen om arbeiderstemmene. I det nye regionparlamentet i Vallonia kom PS inn med 23 folk og mistet sju seter. PS fikk 26,2 % (minus 4,7), mens PTB gikk fram formidable 7,9 % til 13,7 og fjerde største parti, hakk i hæl på Ecolo. PTB gikk fram fra to til 10 seter i regionparlamentet. Og i de beste kretsene som noen av forstedene til Charleroi, får PTB over 17 % av stemmene. I Liege fylke fikk partiet hele 16,5 %.

Anti-kommunisme og styringstrøbbel

Belgisk politikk har vært vanskelig å styre tidligere og uten regjering i lang tid etter forrige valg. Det blir ikke enklere nå når de etablerte partiene har gått tilbake. I opptakten til valget har sosialdemokratene i PS hatt en forbigående suksess, etter målinger å dømme, med å skremme velgerne fra å stemme PTB i Vallonia. Argumentet var at det var «en bortkastet stemme» fordi PTB særdeles tydelig har sagt at de ikke vil gå i regjering sammen med PS. Bakenfor ligger anti-kommunismen mot det marxistiske PTB/PVDA som også aller seg et revolusjonært og kommunistisk parti. Etter valget har statsminister Charles Michel satt ord på fenomenet ved å slå PTB i hartkorn med Flaams Belang. Det er bekvemmelig å skjære kommunister og fascister over en kam, og Michel lover at han ikke vil snakke med noen av dem:

https://www.lalibre.be/actu/politique-belge/jean-luc-crucke-mr-on-ne-parlera-ni-aux-fascistes-ni-aux-communistes-5ceaf6659978e223b1f15163

Men PTBs framgang kan ikke gjemmes vekk. De utropes til en av valgets vinnere i media, og i tillegg til valgsuksess hjemme fikk PTB også en representant i EU-parlamentet.

 

 

 

 

 

Når sjarlatanen Hagtvet tøver

«Kombinasjonen kunnskapsløshet, autoritært sinnelag og politisk romantikk innbyr til de verste overgrep», skriver Bernt Hagtvet i Aftenposten 24. mai og fortsetter: «Partiet Rødt har vedtatt å beholde ordet kommunisme i sitt partiprogram. Det er et praktfullt eksempel på selvskading.» Og så ramser han opp alt som kan skrives på «kommunismens» konto av ugjerninger – for n’te gang. IMG_3270.JPG

«Rødt er naturligvis ikke skyldig i noen av disse konkrete forbrytelser», skriver professor Bernt Hagtvet i Aftenposten (23.5.) Men det er visst ikke så langt unna. For egentlig… Ja, så kommer Hagtvets remse over «kommunismens» drapsstatistikk som vi har lest utallige ganger før. Hans uutholdelig lettvinte omgang med omtrentlige definisjoner og tall, megastore tall («fra 51 til 75 millioner, avhengig av regnemåten» når han omtaler «Maos kyniske sprang fremover») er vi blitt vant til. At mannen titulerer seg som professor når han er ute i et slikt ærend, er en annen sak. Det er ikke mye akademisk eleganse over hans ubehjelpelige forsøk på snikmord av Rødt etter partiets sterkt mediefokuserte landsmøte. Jeg fikk for min del assosiasjoner til Jens Bjørneboes minneverdige kamp mot akademisk arroganse i innlegget «Når vi sjarlataner tøver» fra 1969.

Hagtvet er ikke interessert i Rødts politikk, ei heller i sosialdemokratiets fall – det europeiske så vel som det norske – som historisk hendelse som skjer i vår samtid. Det er i krysningspunktet mellom disse to fenomener en finner årsaken til Rødts suksess, ikke minst innen den nye arbeiderklassen og fagbevegelsen som i stadig større grad opplever politisk hjemløshet og søker mot det mer handlekraftige Rødt. En statsviter burde finne nok å tygge på her, men i stedet laster Hagtvet opp henvisninger til «kommunismens» gjøren og laden, hulter til bulter for å vise at Rødts «referanser til denne idearven (…) tyder på en langtkommen tankemessig bevisstløshet».

Tendensiøs

Les videre