Brakvalg for det marxistiske PTB i Belgia

Som tendensen i mange andre EU-land gjorde de grønne et sterkt valg i Belgia. Men i det todelte landet er det to andre farger som blander seg inn; en brun bølge i Flandern og en knallrød framgang i Vallonia og Brussel. PTB får 12 seter i parlamentet.Mertens i Brusselregnet.jpgBildet: Lederen for PTB, Peter Mertens, nå innvalgt i den belgiske nasjonalforsamlinga fra Antwerpen, holder appelli  i 2017 foran demonstranter mot «Turtel taks», den upopulære skattereformen der partiet sto i spissen for motstanden som rettet seg mot alle de etablerte partiene. (Foto: Halvor Fjermeros)

Det grønne Ecolo, det ekstremhøyre og fascistinspirerte Vlaams Belang og det belgiske revolusjonære arbeiderpartiet PTB er Belgias valgvinnere: I all viraken rundt EU-valget har det gått det meste av media hus forbi at det parallelt har vært både nasjonalt og regionalt valg i Belgia. Og blant de som har omtalt valget på forhånd, som Klassekampen lørdag 25. mai, så var det «Greta-Thunberg-effekten» som fikk all oppmerksomhet. Den var forutsagt i flere meningsmålinger de siste månedene. Ecolo, et liberalt og svært markedsvennlig miljøparti som ivrer for å bruke klimaskatter, var f.eks målt til over 20 % rett før regionvalgets i Brussel. De endte opp med 16,2 %, en formidabel vekst siden 2014-valget. Men det var også PTBs framgang med en tredobling i Brussel til 11,4 % – en forutsagt vekst som ikke var nevnt i avisa. Valget til Brussels regionsforsamling gjorde Ecolo og PTB til de store vinnere med h.h.v. 15 (+7) og 10 (+5)seter:

https://www.rtbf.be/info/election/circonscription/detail_les-resultats-des-elections-regionales-bruxelloises-2019?id=10216032

Dobling i Vallonia, gjennombrudd i Flandern

Det belgiske arbeiderpartiet som heter PTB på fransk (i delstaten Vallonia og i Brussel) og PVDA på flamsk (i delstaten Flandern) har hatt sin største vekst over flere år i Vallonia. I Flandern, med sterke nasjonalistiske strømninger, har PVDA hatt større problemer med å vinne fram. Men med 5,3 % av stemmene i regionalvalget, en dobling siden forrige valg, har de brutt sperregrensa og også for første gang vunnet seter i nasjonalforsamlinga hvor PTB/PVDA nå er inne med 12 representanter. Det er en framgang på 10 fra forrige valg (2014) da de fikk sitt nasjonale gjennombrudd med to folk «på tinget». Med et resultat på 8,6 % på landsbasis er partiet nå det femte største i det virvaret som er av ulike partier på tvers av regionsgrensene i Belgia. PTB er jevnstore med Ecolo (12 vs 13 repr.), mens det store sjokket fra Flandern er at Flaams Belang kom inne med 18 folk i det føderale parlamentet:

https://www.rtbf.be/info/election/circonscription/detail_federal-le-vlaams-belang-frappe-fort-dans-les-premiers-bureaux-depouilles?id=10216027

PTB har over de siste par-tre år bygd seg opp i Vallonia, særlig omkring gamle industribyer som Liege og Charleroi. Her har de utfordret det sosialdemokratiske Parti Socialiste (PS) i kampen om arbeiderstemmene. I det nye regionparlamentet i Vallonia kom PS inn med 23 folk og mistet sju seter. PS fikk 26,2 % (minus 4,7), mens PTB gikk fram formidable 7,9 % til 13,7 og fjerde største parti, hakk i hæl på Ecolo. PTB gikk fram fra to til 10 seter i regionparlamentet. Og i de beste kretsene som noen av forstedene til Charleroi, får PTB over 17 % av stemmene. I Liege fylke fikk partiet hele 16,5 %.

Anti-kommunisme og styringstrøbbel

Belgisk politikk har vært vanskelig å styre tidligere og uten regjering i lang tid etter forrige valg. Det blir ikke enklere nå når de etablerte partiene har gått tilbake. I opptakten til valget har sosialdemokratene i PS hatt en forbigående suksess, etter målinger å dømme, med å skremme velgerne fra å stemme PTB i Vallonia. Argumentet var at det var «en bortkastet stemme» fordi PTB særdeles tydelig har sagt at de ikke vil gå i regjering sammen med PS. Bakenfor ligger anti-kommunismen mot det marxistiske PTB/PVDA som også aller seg et revolusjonært og kommunistisk parti. Etter valget har statsminister Charles Michel satt ord på fenomenet ved å slå PTB i hartkorn med Flaams Belang. Det er bekvemmelig å skjære kommunister og fascister over en kam, og Michel lover at han ikke vil snakke med noen av dem:

https://www.lalibre.be/actu/politique-belge/jean-luc-crucke-mr-on-ne-parlera-ni-aux-fascistes-ni-aux-communistes-5ceaf6659978e223b1f15163

Men PTBs framgang kan ikke gjemmes vekk. De utropes til en av valgets vinnere i media, og i tillegg til valgsuksess hjemme fikk PTB også en representant i EU-parlamentet.

 

 

 

 

 

Når sjarlatanen Hagtvet tøver

«Kombinasjonen kunnskapsløshet, autoritært sinnelag og politisk romantikk innbyr til de verste overgrep», skriver Bernt Hagtvet i Aftenposten 24. mai og fortsetter: «Partiet Rødt har vedtatt å beholde ordet kommunisme i sitt partiprogram. Det er et praktfullt eksempel på selvskading.» Og så ramser han opp alt som kan skrives på «kommunismens» konto av ugjerninger – for n’te gang. IMG_3270.JPG

«Rødt er naturligvis ikke skyldig i noen av disse konkrete forbrytelser», skriver professor Bernt Hagtvet i Aftenposten (23.5.) Men det er visst ikke så langt unna. For egentlig… Ja, så kommer Hagtvets remse over «kommunismens» drapsstatistikk som vi har lest utallige ganger før. Hans uutholdelig lettvinte omgang med omtrentlige definisjoner og tall, megastore tall («fra 51 til 75 millioner, avhengig av regnemåten» når han omtaler «Maos kyniske sprang fremover») er vi blitt vant til. At mannen titulerer seg som professor når han er ute i et slikt ærend, er en annen sak. Det er ikke mye akademisk eleganse over hans ubehjelpelige forsøk på snikmord av Rødt etter partiets sterkt mediefokuserte landsmøte. Jeg fikk for min del assosiasjoner til Jens Bjørneboes minneverdige kamp mot akademisk arroganse i innlegget «Når vi sjarlataner tøver» fra 1969.

Hagtvet er ikke interessert i Rødts politikk, ei heller i sosialdemokratiets fall – det europeiske så vel som det norske – som historisk hendelse som skjer i vår samtid. Det er i krysningspunktet mellom disse to fenomener en finner årsaken til Rødts suksess, ikke minst innen den nye arbeiderklassen og fagbevegelsen som i stadig større grad opplever politisk hjemløshet og søker mot det mer handlekraftige Rødt. En statsviter burde finne nok å tygge på her, men i stedet laster Hagtvet opp henvisninger til «kommunismens» gjøren og laden, hulter til bulter for å vise at Rødts «referanser til denne idearven (…) tyder på en langtkommen tankemessig bevisstløshet».

Tendensiøs

Les videre

De gule vestene på gatene igjen tre dager etter 1. mai

20.000 gule vester, Gilets jaunes, gikk på gatene i Frankrike den 25. lørdagen på rad. I Paris anklaget de innenriksminister Castaner for å være en løgner etter at han påsto at et sykehus ble «angrepet» 1. mai. Deretter dro de på grillparty.  img_0948

Bildet: 1. mai-parolene forfølger president Macron og hans minsistre. Denne  megaplakaten ble vist fram både 1. mai og i demonstrasjonen lørdag 4. mai i Paris. Foto: Halvor Fjermeros

Lørdag gikk ifølge det franske Innenriksdepartementets togtellere 1.450 gjennom Paris´ gater, mens samme kilde mente det var 18.900 – merk presisjonen! – som gikk i gule-vester-tog i hele Frankrike. Og velvillig opplyser fransk tv, i dette tilfelle kanalen LCI, at det er «ned» fra 23.400 forrige lørdag. Propagandakrigen om tallene har blitt så viktig for myndighetene at denne referansen må nevnes. Og LCI stiller da også det spørsmålet som «alle» vil ha svar på: Er dette slutten på de gule vestenes evne til å mobilisere, siden tallene var så lave.

Imponerende utholdenhet

Les videre

Snipp snapp snute for Podemos-eventyret?

Det spanske valget ga det sosialdemokratiske PSOE et løft og Unidas Podemos et markant tap av mandater. Nå ser det ut til at Pablo Iglesias, mannen som framfor noen personifiserer venstrepopulismen, ikke vet sin arme råd. podemosBildet: Partileder Pablo Iglesias tok Podemos nesten til himmels og deretter halvveis ned mot bakken igjen.

Det spanske folk lot seg mobilisere søndag til en rekordhøy valgdeltakelse på 75 prosent i et valg som bød på noen overraskelser. Det politiske landskapet i Spania har endret seg på forunderlig vis de siste fem år. Landet som inntil da i praksis var et topartisystem, har nå blitt et med to halvstore og tre halvsmå.

Bortsett fra gjennombruddet for det nye ytre-høyrepartiet Vox i det spanske valget, var det mest iøynefallende at det sosialdemokratiske PSOE under dets leder Pedro Sanchez. Riktignok sikret han seg ikke noe styringsdyktig flertall og må sannsynligvis inngå en krevende konstellasjon. Men paradoksalt nok er det Unidas Podemos  som nå stiller seg som garantist for en PSOE-regjering, mens det samme Podemos for bare få år siden trodde de skulle erstatte sosialdemokratene som landets største parti.

Unidas Podemos er en allianse mellom Podemos og det forente venstrepartiet Isquerda Unidas som i sin tid ble dannet som en partiallianse der det spanske kommunistpartiet var den sterkeste part. Unidas Podemos fikk 42 seter i det nye parlamentet, men satt med hele 71 i det forrige og tapte dermed hele 29 mandater. PSOE på sin side fikk 123 seter og vant 38 nye, hvorav mange antas å være velgere som har vært på lån til venstresida.

Sosialdemokratisk renessanse?

Les videre

Macrons våte drøm: Siste demo i Paris

Mens de gulvestene på Champs-Elysees gikk opp i røyk og ild sist helg, gikk klimamarsjen i Paris med 100.000 deltakere opp i en høyere enhet mellom grønne paroler, røde faner og gule vester. Media rir voldsbølgen i stedet for å informere om det franske opprørets dype røtter. Fortsatt støttet halve Frankrike les gilets jaune. IMG_0891.JPGBildet: Titusener møttes på plassen foran den gamle Paris-operaen sist lørdag for å tilslutte seg enda flere demonstranter på Place de la Republique. Denne gigantiske klimamarsjen unnslapp stort sett medias oppmerksomhet. (Foto: Halvor Fjermeros)

Sirenene fra kolonner av politibiler og fullasta mørkeblå gendarmeri-busser ljomet i gatene nord for Champs-Elysees lørdag formiddag. Dagen lang hang et helikopter over Paris’ sentrum og bidro til luftforurensing på høyt nivå. Menneskene på bakken så mot himmelen i undring, ungene pekte og ungdommer ga dem fingeren der oppe. Ved gatene inn til Madeleine-kirka trakk politiet på seg gassmaskene ved gatesperringene da jeg gikk mot Concorde-plassen. Det er der Champs-Elysees starter. Gata var allerede stengt med mange meter høye politigjerder. Samtlige gater rundt hele promenadegata var avsperret da omkring 5000 ordensstyrker omsider hadde fått tredd på seg brynjene og var utplassert i spredt orden. Da var krigen alt i full gang.

Illsinte svartkledte demonstranter satte fyr på kiosker, motebutikker, fiffens restauranter og til og med en bank i de tilstøtende gatene nær Triumfbuen. Blant kanskje 10.000 demonstranter fra gilets jaunes, de gule vestene, var det ca. 1500 som av politiet ble antatt å være aktive provokatører, eller det som på fransk heter casseurs. Hva skal vi kalle dem? Hooligans? Ildspåsettere og ranere var det i alle fall blant dem, og dagen derpå fikk de et tydeligere kjennetegn under navnet les Black Bloc. Disse svartkledte som dukker opp hver gang det er en større markering på gang hvor enn i verden det er, tok politiet bokstavelig talt på senga lørdag morgen. Eller gjorde de det?

Den egentlige demonstrasjonen druknet

Les videre

Italia tilslutter seg Kinas silkeveiprosjekt

Til Brussels store bekymring er Italia i ferd med å undertegne et memorandum om å bli del av det gigantiske kinesiske Belt and Road-programmet. Forhandlingene fortsetter fram mot Xi Jinpings presidentbesøk i Roma i slutten av mars.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kinas silkeveiprosjekt, oftest kalt One Belt, One Road, har hatt innpass i Hellas siden kinesiske COSCO inngikk en leasingavtale i 2016 for to tredeler av havna Pireus, en av EUs viktigste containerhavner. (Foto: Halvor Fjermeros)

Det er Financial Times som skriver dette i dag, 6. mars (https://www.ft.com/content/) etter å ha snakket med Michele Geraci, undersekretær i det italienske økonomi- og utviklingsdepartementet. «Vi ønsker å forsikre oss om at ‘Made in Italy’-produkter kan bedre sin suksess målt i eksportvolum til Kina, som er verdens raskest voksende marked», sier Geraci til avisa. Hvis avtalen blir signert under president Xis besøk blir Italia det største landet og det første G7 landet som tilslutter seg Kinas prestisjeprosjekt, skriver CNN https://edition.cnn.com/2019/03/06/europe/china-italy-belt-and-road-intl/index.html.

Kinas infrastruktur-diplomati

Hvis Italia, et av EUs stiftelsesland og Romatraktatens hjemland, inngår en slik avtale med kina, vil dette skape hodebry i Brussel, så vel som i Det hvite hus. Derfra lyder  allerede protestene fra talsmann Garrett Marquis: «Vi er skeptiske til at en tilslutning fra Italias regjering vil bringe noen langvarige økonomiske fortrinn til det italienske folk, og det vil kunne medføre at Italias globale anseelse i det lange løp vil lide skade.» Bak denne klare advarselen ligger USAs syn på Kinas «infrastruktur-diplomati» som negativt for Vesten.

Belt Road-initiativet (BRI), altså gjenopplivinga av Silkeveien både til lands og til sjøs, omfatter nå mer enn 80 land i Eurasia, Midt-Østen og Afrika. Det innebærer enorme investeringer i jernbane, containerhavner og godsterminaler i alle land som tilslutter seg programmene. Utviklingsprosjektene er også knyttet opp til den ekspanderende multilaterale investeringsbanken AIIB (Asian Investment and Infrastructure Bank) som har sitt hovedkontor i Beijing. Investeringsframstøtene oppleves som en direkte trussel mot EUs enhetsbestrebelser og av enkelte blitt sett på som en trojansk hest som spiller på svake EU-land som tørster etter kinesiske investeringer, som Hellas og Portugal allerede har godtatt.

16 + 1 – med blikk for Balkan 

Kina har investert tungt særlig i Balkan-landene som igjen er en del av gruppa som kalles 16 + 1. Det er koden for 16 sentral- og øst-europeiske land, hvorav 11 er i EU og fem utenfor, pluss Kina. Ungarn og Serbia ser på dette som et verdifullt og østvendt vennskap, mens Polen betegner BRI som uante muligheter for nye investeringer. Balkan-landene utenfor EU som nyter godt av dette programmet er foruten Serbia de fire naboene Albania, Bosnia og Herzegovina, Makedonia og Montenegro. Disse er igjen knyttet til infrastrukturinvesteringer som begynner i Hellas.

Et av de første brohodene Kina skaffet seg i Europa var Pireus, Atens havneby og en av EUs største containerhavner. Der har det kinesiske statseide shippingselskapet COSCO inngått leasingavtale i 2016 for å drifte to tredeler av den enorme havna i 25 år. I praksis er dette en rein overtakelse av den greske havn der kineserne investerer stort i nye dypvannskaier for siste generasjons containerskip. Og neste skritt er jernbaneopprusting med direkte forbindelse fra Pireus opp gjennom Balkan til Budapest.

At Italia nå står for tur som Kinas samarbeidspartner er ekstra følsom i Brussel etter at EU-kommisjonen i fjor høst nektet å godkjenne Italias underskuddsbudsjettering. (At Frankrikes president Macron etter opprøret fra de gule vester har måtte gå inn for et større underskudd på budsjettet enn det italienske, er kun et tegn på noen er likere enn andre i EU-systemet). Kinas president Xi er antatt å ville møte den budsjettoppsetsige italienske statsminister Giuseppe Conti under sitt besøk i Roma 22. mars. Dagen før skal EUs medlemsland møtes i Brussel for å diskutere en felles holdning til Kinas investeringsoffensiv. Og et nytt toppmøte vil finne sted i EU-hovedstaden 9. april med kinesiske representanter til stede, opplyser Financial Times.

 

«I begynnelsen var handlingen»

Rosa Luxemburg hylles som en av de store innen arbeiderbevegelsen. Til tross for at hun var kvinne blant mange taletrengte menn, var jøde og låghalt, så var hun verken feminist eller forkjemper for handikapp- eller jødesak, men opptatt av klasse. 100 år etter hennes død må vi for øvrig advare mot ikonisering.  rosaluxyung[1].jpg

Bildet: Den unge Rosa, født av jødiske foreldre i Polen i 1871, emigrerte via Sveits til Tyskland. I to tiår tok hun del i kampen innen sosialdemokratiet fram til sin død i 1919.

Der er Arbeidernes leksikon fra 1930-tallet som plasserer Rosa Luxemburg som «en av de betydeligste førere i den internasjonal arbeiderbevegelse i tiden umiddelbart før og under verdenskrigen, en av de mest fremstående teoretiske ledere for venstrefløien innenfor den 2. Internasjonale.» 100 år etter hennes død er det ny oppmerksomhet rundt hennes liv og virke verden rundt, og også i Norge med en ny biografi av Ellen Engelstad og Mimir Kristjansson som jeg ser fram til å lese. For vi trenger fornyet interesse og et kritisk blikk på den internasjonale arbeiderbevegelsens pionerer for å forstå dem i sin samtid.

Røde Rosa holdt sin siste store tale selveste nyttårsaften 1918 til kongressen i Berlin som dannet det kommunistiske partiet i Tyskland. Den avsluttet hun med sitt yndlingsutsagn: «Vårt motto er: I begynnelsen var handlingen.» Det er et sitat fra Goethes store diktverk Faust og betegner kanskje den aller viktigste egenskapen ved Rosa Luxemburg, nemlig hennes evne til å skape og anvende marxistisk teori på politisk handling. Hun sto i klassekampens tjeneste til siste åndedrett, og da hun ble pågrepet av Freikorps-soldater bare to uker etter kongressen, var det eneste hun tok med seg et eksemplar av Goethes Faust. 

Ingen forblir uberørt over å høre hvordan de to kommunistlederne Rosa Luxemburg og Karl Liebknect ble tatt av dage 15. januar 1919. Det skjedde rett etter at den revolusjonære oppstanden i Berlin var slått ned av den sosialdemokratiske regjeringa. Begge ble slått bevisstløse, Liebknecht ble skutt og kjørt på likhuset med beskjed om at identiteten var ukjent. Luxemburg ble knust skallen på med en geværkolbe, deretter skutt og dumpa i Landwehrkanalen – hvor hun først ble funnet fire måneder seinere.

Wer hat uns verraten? Sozialdemokraten!

Les videre

Annerledeslandet Belgia og politikkens “røde djevler”

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bildet: PTB har stått sentralt i mobileringen mot de overnasjonale handelsavtalene TTIP, TISA og CETA i Belgia. Sistnevnte avtale (mellom Canada og EU) ble midlertidig stoppet i EU på grunn av stor motstand i delstaten Vallonia hvor PTB står sterkt. Her fra en demonstrasjon i Brussel høsten 2016. (Foto: Halvor Fjermeros)

 

Det kommunistiske PTB i Belgia er det mest spennende partiet på venstresida i EU nå. De gjorde det sterkt i lokalvalg i høst, men prioriterer å styrke grasrotbevegelsene og å bygge egen organisasjon over en særegen revolusjonær partimodell. Dette er en utvidet versjon av en kronikk i Klassekampen (4.jan) med flere fakta rundt PTBs organisasjon.

Det marxistiske arbeiderpartiet PTB (på fransk Parti du Travail de Belgique), eller PVDA (på flamsk Partij van de Arbeid van België), er det eneste partiet i Belgia som er det samme på tvers av delstatsgrensene. Alle andre partiretninger har egne partier i de to hovedregionene Vallonia og Flandern. PTB er dermed en av kun tre institusjoner som holder Belgia “samlet”. De andre er kongehuset og det mannlige fotballandslaget – også kjent som “the Red Devils”.

I Vallonia, den sørlige regionen – som utgjør vel halve Belgias areal og har 35 % av landets befolkning – har partiet styrket seg markant de siste årene, særlig på bekostning av det sosialdemokratiske Parti Socialiste (PS). PS har alltid har stått sterkt i fagbevegelsen, men PTB nå er en sterk utfordrer med en mye mer militant holdning til faglig kamp.

Valgsuksess og velgeradvarsel

I lokalvalget i oktober i år gjorde PTB et sterkt valg. I Brussel fikk de 12 %. I Liege, Belgias fjerde største by og den største i Vallonia, fikk de 16,3 prosent og ni seter i bystyret. Der er PTB nå tredje største parti, hakk i hæl på det liberalkonservative MR. I Charleroi, den gamle vallonske gruve- og industribyen, er PTB blitt nest største parti med en framgang siden forrige valg på hele 12,3 %! Partiet fikk 156 mandater i lokalvalget, mens målet var 150. Det er en tredobling fra forrige kommunevalg i 2012.  Partiet har også fått gjennomslag i viktige byer i Flandern, regionen hvor den flamske nasjonalismen står sterkt og hvor PVDA har hatt problemer med å få fotfeste.

Hvis valgresultatet blir like bra våren 2019 når det skal velges nytt parlament både nasjonalt og i regionene, vil PTB bli utsatt for et voldsomt press for «å ta ansvar». I et intervju jeg hadde med partileder Peter Mertens (https://halvorfjermeros.wordpress.com/2017/07/07/belgiske-marxister-er-storst-i-maling-men-vil-ikke-i-regjering-for-partiorganisasjonen-er-sterkere) i forfjor svarte han slik på hva de gjør med en slik forventning: “Vi har sagt det før, og vi gjentar vår advarsel: PTB vil ikke danne regjering, verken i allianse med sosialdemokrater eller andre. (…) PTB har en langsiktig målsetting om å bygge en anti-systemfront. Vi må ta steget ut av den parlamentariske logikken som alle de andre partiene godtar. Hvis vi går i regjering med det utgangspunktet vi har nå, vil vi bli fanget av det samme spillets regler, vi også. Derfor går vi ut og advarer velgerne om at hvis de stemmer på oss, så får de ikke en ny regjering der PTB er med.”

Et kommunistisk parti for vår tid

Slikt er sjelden vare i framgangsrike partier, og kan bare forklares med PTBs troskap til partiets opprinnelige revolusjonære formål. PTB kaller seg “et kommunistisk parti for vår tid” hvis “ytterste mål er et samfunn som opphever utbytting av menneskene  og hvor hele fellesskapet styrer samfunnet”, slik det lyder i programmet fra 2015. Det mest særegne er PTBs partimodell som består av tre nivåer. Det første nivå er såkalte rådgivende medlemmer som betaler 20 euro i året i kontingent og deltar i et minimum av møter og f.eks i valgkamp. Dernest er det et aktivistnivå der folk forplikter seg til å delta aktivt i lokalsamfunn, arbeidplasser eller fagforeninger. Siste trinn er kader- eller militantnivået. “En kader har en marxistisk visjon om samfunnet, ønsker å studere og forstå samfunnsendringer og kommuniserer med personlig overbevisning og entusiasme til andre.”

Dette høres kanskje svært 1970s-aktig for enkelte (og sant er det at PTB var et av Rødts forløper AKPs nærmeste søsterpartier i flere tiår). Men det lyder også moderne på en uvant måte, nemlig det å ta organisasjon på alvor og prøve å skape et parti av hengivne og velskolerte “yrkesrevolusjonære” som forstår at det å skape et genuint anti-systemparti med alt det innebærer av alternativ organisering. Et slikt parti satser ikke bare på å vinne valg og komme “på Tinget”, men går hele tida på to bein, der det andre er det utenomparlamentariske. PTB har på forbløffende vis klart å balansere mellom denne tradisjonen fra det marxist-leninistiske kaderpartiet og behovet for masseoppslutning.

Vertikalt organisert og faglig orientert

PTB/PVDA er en vertikal organisasjon etter det de definerer som prinsippet om demokratisk sentralisme, ledet av en sentralkomite på 40 medlemmer. Den daglige ledelsen utøves av et såkalt politbyrå, eller arbeidsutvalg. I tillegg fins det ledelse på provinsnivå der det fins 10 slike distriktsstyrer over hele landet. Partiet har totalt ca. 15.000 medlemmer, men hele 75 % er såkalt konsultative medlemmene, noe som betyr at det en betydelig mindre kjerne av aktivister og særlig militante som driver det daglige partiarbeidet. Det er også de sistnevnte som er rekrutteringsgrunnlag for å bli kadermedlemmer, noe som både innebærer store økonomiske ofre, bl.a. ved å avse store deler av personlig arv til partiet. En arbeider på det militante nivået betaler en prosent av lønna i kontingent, mens intellektuelle (definert som utdanna folk med en bachelorgrad og oppover) betaler betydelig mer. For å bli kadermedlem forplikter også militante seg til å gå på PTBs partiskole med  kurs som går over to år og gjennom ti samlinger temaer som marxistisk økonomi, filosofi og politikk studeres. Det er også de militante medlemmene som har ansvaret for å lede partilagene.

Partiet tviholder på prioritering av fagforenings- og arbeidsplassorganisering, som er den ene av to grunnplanstyper, eller basisgrupper. Den andre er lokallag knyttet til kommuner, bydeler og småsteder. Partilagene må ha minst fire medlemmer, og maks 10-15. Blir det flere, vil det dannes nye lag; PTN satser på bygging av små partilag der alle kommer til orde og ingen forsvinner i “massen”. Dette er PTBs tolkning av demokratisk sentralisme, noe som også innebærer et såkalt fraksjonsforbud når det gjelder å diskutere interne partiforhold og streng disiplin mot kontakt på tvers av partilagene. Det innebærer sjølsagt at ledelsen har stor makt, men det betyr ikke at det er forbud mot kontakt med medlemmer fra andre lag og steder i sin alminnelighet. I praksis betyr denne sentralismen f. eks at når det skal stilles valglister, avgjøres det sentralt om det skal stilles liste ut fra hvilken styrke PTB har lokalt i byen eller kommunen det er snakk om. De stiller ikke liste bare fordi noen der ute ønsker å gjøre det av pur entusiasme. Forut for valget sist høst fantes det steder der folk ønsket å stille liste, men hvor ledelsen sa nei under henvisning til for svake partilag.

Partiets «øyne og ører» – fra dør til dør

En partimodell med så ulike krav til forpliktelse, skaper sjølsagt problemer m.h.t. rekruttering. Hvem slipper inn i “det aller helligste”? Kadernivået har åpenbare mangler i kjønns- og klassebalanse. Det skyldes at de som har anledning til å vie livet sitt til fulltidsjobb for PTB, første og fremst er folk i profesjonsyrker som har råd til å leve på halv lønn og kan avse resten av årslønna til partiet. Dette gjelder ikke minst leger og annet helsepersonell som bærer oppe et titalls legesentre PTB har satt opp i byer og bydeler der den sosiale nøden er verst. I tillegg har partiet noen hundre ansatte til å drive utvalg, lokalkontorer, partiskole, partiavis, sosiale medier og en rekke partioppgaver. Skeivfordelinga i kadersjiktet er erkjent som et problem og omtales i partiprogrammet der det skal vies spesiell oppmerksomhet på opplæring av yngre arbeidere, kvinner og kamerater fra innvandrermiljøer.

PTB tar alvorlig på grasrotkontakten der partilaget defineres som ”partiets øyne og ører”. Et eksempel kan være Antwerpen havn, en av Europas største med 8.000 ansatte. Med en liten basisgruppe, men med flere aktivister og konsultative medlemmer og mange flere som stemmer PTB, er partiet til stede blant havnearbeiderne og i stand til å fange opp strømninger blant kollegaene.

I et intervju i det amerikanske magasinet Jacobin 15. desember (https://jacobinmag.com/2018/12/belgium-workers-party-ptb-elections-left) beskriver PTB-leder Mertens hvordan partiet starter en valgkamp året før valget med omfattende dør-til-dør-besøk med tjue minutters samtaler om hva som er de viktigste problemer i nabolaget og byen. Bare i Antwerpen ble det samlet inn 9.000 svar, der boligsak, fattigdom og kollektivtransport toppet lista. Slik ble valgprogrammet sydd sammen med klar profil mot rasisme, imperialisme og den økonomiske krisa som rammer Belgia for fullt.

I takt med PTBs suksess har kritikken fra media og maktpersoner økt. PTB blir sjølsagt utsatt for kommunisthets av klassisk merke. Men noen har også prøvd seg med anklager om PTBs “populisme”. Det er programmessig stempling av alt som ikke beveger seg langs den trygge middelvei, men ikke desto mindre så feilslått som det kan bli. For i motsetning til bevegelser som smykker seg med populismeetiketten, som spanske Podemos, eller andre som holder fram Podemos som ideal, som Jean Luc Melenchons ”enmannsparti” La France Insoumise, så er PTB “anti-populistisk” i betydningen gjennomorganisert og hierarkisk, i ordets beste forstand. Det er nettopp det som gjør PTB til Europas mest spennende parti i vår urolige tid – med en partimodell det er vel verdt å fordype seg i.

 

 

 

 

Hei um jol! – Eilert Sundts «sundhedsberetning» fra Eiken

nisseol[1].jpg«Når det stunde til jol, laut dei hava mykje øl og brennevin, kva dei fekk til mat», skriver Eilert Sundt i Jolelag i Eikjen. Det var før pietismen tråkka på festbremsen i Indre Agder og fikk bygdefolket til å sitte roligere på kirkebenken under prekenen.

Eilert Lund Sundt (1817-1875) regnes som den norske sosiologiens grunnlegger. Han var født i Farsund, var student i Kristiania, ble med i miljøet rundt Studentersamfundet hvor han også flere ganger var formann. Han ble blant annet en god venn av Henrik Wergeland og sto sammen med han som en aktiv forkjemper for å fremme og bevare nasjonale verdier. Sundt var også sterkt engasjert til fordel for skandinaivismen.

Ædrueligheds-Tilstanden i Norge 

Les videre

GoAhead-tog blant «vinnerne» i britisk togforsinkelseskaos

En ny rapport konkluderer med at britisk jernbane har hatt de verste forsinkelsene på 20 år. GoAhead, som nå skal drive Sørlandsbanen, er på kaostoppen. Fagforeningsleder skylder på det fragmenterte ansvaret etter konkurranseutsetting og krever statsrådens avgang.

a-southern-railway-train-in-brighton-station-fcr84f1

Britiske tog sliter med kaos, særlig om sommeren. Nå har en ny rapport at sommeren 2018 har vært den verste på 20 år. Situasjonen for det privatiserte britiske togsystemet er så alvorlig at det er blitt nedsatt en egen komite for å undersøke årsakene.

I perioden juli – september i sommer har ett av britiske 20 tog enten vært kansellert eller forsinket mer enn en halvtime. Enda verre er det med fjerntogene hvor ett av tolv tog rammes av kansellering eller betydelig forsinkelse. Det skriver The Guardian som skriver dette fredag: https://www.theguardian.com/uk-news/2018/dec/06/train-performance-this-summer-the-worst-for-20-years-figures-show

Togreguleringsmyndighetene erkjenner at det ikke har vært verre forsinkelsesstatistikk på årsbasis siden 2005. De skylder sommerens hetebølge, men framfor alt på introduksjonen av nye togtabeller som kom i mai i år og som det konkurranseutsatte togsystemet ikke har klart å forholde seg til.

GoAhead på kaospallen

Les videre