Sinn Fein foran irsk gjennombrudd

IrishElectionWeb.png

Bildet: Sinn Feins leder Mary Lou McDonald ble forsøkt holdt utenfor partilederdebatten i RTE med det to andre største partiene Fine Gael og Fianna Fáil. Det har brakt opp minner om den gamle sensurloven Section 31 mot det republikanske partiet.

Morgendagens valg, kombinert med virkningene av brexit, vil gi nytt liv til irsk gjenforening når partiet Sinn Fein kan bli største parti for første gang i den irske republikkens historie.

Valgkampen i Irland har tatt alle på senga, både media og establishment, men også det republikanske og sosialistiske partiet Sinn Feins egen ledelse. Sittende statsminister –taoiseach – Leo Varadkar og hans Fine Gael-parti har på de tre siste målingene kommet på tredje plass, mens Sinn Fein (SF) har sjokkert med toppmåling på 25 prosent denne uka. Hvis det blir valgresultatet, vil partiet tape seter i underhuset Dáil Éireann fordi de ikke har stilt nok kandidater på listene. I partileder Mary Lou McDonalds Dublin-krets vil hun trolig få nok stemmer for to innvalgte til «tinget», men uten å ha noen nr.2-kandidat. Så seint som i fjor høst fikk Sinn Fein 14 % på en Ipsos-måling, det samme som i forrige valg som ga 23 seter i Dáil. Nå ligger SF an til å få nær 40. Men det vil neppe bringe dem i regjering. For de to andre sentrum-høyre og konservative maktpartiene Fine Gael og Fianna Fáil vil ikke ta i SF med ildtang.

Det har rykket kraftig i gamle reflekser i Eire etter Sinn Feins tempoomslag på oppløpssida. Alle triks er tatt i bruk for å stikke kjepper i hjulene på et parti som nå seiler fram på en allmenn protestbølge mot forskjells-Irland. De siste dagene har en sak om et sekterisk mord i Nord-Irland for 13 år siden blitt toppsak. Et brutalt drap på Paul Quinn, angivelig begått av folk med bånd til Provisional IRA, blir knyttet til en kommentar fra en Sinn Fein-minister i det nord-irske parlamentet om at Quinn var en kriminell. Quinns mor krever ministeren avgang og de to gamle maktpartiene i Dublin prøver å få Sinn Fein-leder McDonald til å kreve det samme. Dermed er IRA-spøkelset ute og går igjen, som om det skulle vært midt under «The Trobles» før freden inntok Nord-Irland i 1998 med Langfredagsavtalen.

Men før Sinn Fein suste opp på topp på målingene, tok den irske tv-statskanalen RTE et frekt grep ved å legge opp til partilederdebatt denne uka bare med de to gamle maktpartiene, men uten Sinn Fein. Protestene som fulgte, blant annet med trussel om rettssak, gjorde at RTE ga etter og slapp Mary Lou McDonald til. Men siden ble det avslørt at de andre partiene hadde fått tilsendt spørsmålene som ville bli tatt opp i god tid, mens det tok 13 timer før Sinn Fein fikk dem, deriblant om den følsomme mordsaken som media har gjort maksimalt ut av for å advare mot Sinn Feins framgang. Det var An Phoblacht, partiets avis i Nord som avslørte dette: https://www.anphoblacht.com/contents/27739

Dette har fått til og med britiske aviser til å hinte om den berykta sensurloven Section 31 som ble brukt av RTE mot å slippe til Sinn Fein og IRA under The Troubles, som The Times i London: https://www.thetimes.co.uk/article/rtes-exclusion-of-sinn-fein-has-hint-of-section-31-censorship-mzl8drjfk

Og bakenfor all frykt for Sinn Feins gjennombrudd i den irske republikken ligger redselen for at den irske gjenforeningsprosessen skal skyte fart på en måte som gjør at kontrollen med prosessen glipper for Dublin. Det er Sinn Fein som har kjørt fram denne saken, først og fremst med den styrke partiet har hatt i Nord-Irland, men inntil for nylig uten et stekt parti i Eire. Det er brexit som har satt fart i debatten om et forent Irland, noe som først under valginnspurten har blitt vektlagt med tyngde i media. Dette bildet har imidlertid tegnet seg over lang tid og ble særlig aktualisert da Sinn Fein gjorde et brakvalg i Nord-Irland og ble jevnstore med dets rival, unionistpartiet DUP vinteren 2017. Dette omtalte jeg i en tre år gammel bloggartikkel: https://halvorfjermeros.com/2017/03/06/nord-irsk-valg-gir-fornyet-hap-om-irsk-gjenforening/

Selv om Sinn Fein forsøkes ekskludert, vil deres politiske program bare få økt  oppslutning i et land der de multinasjonale digitale gigantene har kontorer på rekke og rad i det dublinske skatteparadis. Sinn Fein krever nedsatt pensjonsalder, 100.000 nybygde boliger, frysing av leieprisene som har eksplodert i Dublin, økt skatt på folk med inntekt på en million kroner eller mer, økt arveavgift og økt selskapsskatt. Dette appellerer mer til unge mennesker, tynget av høye husleier og lave lønninger enn skremselspropaganda fra en hard og voldelig frigjøringskamp i Nord-Irland for en drøy mannsalder siden. Irske fagforeninger har også sagt klart fra at det ikke blir noe amnesti fra deres krav, uansett regjeringskonstellasjon. Denne uka streike 19.000 lærere i Dublin for likelønn. Det er en særegen situasjon som har oppstått etter hestekuren som fulgte da finanskrisa påførte Irland rekordgjeld og bankkonkurser. Lærere som ble nyansatt under årene med austerity-politikk, fikk betydelig lavere lønn enn sine eldre kolleger. Dette har skapt et apartheidsystem blant lærere som vil skape stor konflikt i de kommende år. I det hele tatt er det ettervirkninger etter finans- og gjeldskrisa som er underliggende forklaring på Sinn Feins forbløffende framgang.

Det går mot en spennende lørdagskveld på den grønne øya.

 

 

Det franske faglige paradokset – lav organisasjonsgrad, høy mobiliseringsevne

Bevegelsen mot pensjonsreformen har tatt det franske etablissementet på senga. Proteststormen som startet streiken 5. desember har blitt til ei springflo som nå flommer over det meste av arbeidslivet og rammer Macrons markedliberalisme på brei front.IMG_3116.JPGBildet: Det var de ansatte i RATP, buss- og metroselskapet i Paris, som startet streikebevegelsen med en egen streik i september i fjor som avfødte ideen om en storstreik i desember. Her fra RATPs seksjon av landsorganisasjonen CGT i 1. mai-toget i Paris i fjor. (Foto: Halvor Fjermeros)

Som om det ikke skulle være nok med at franske arbeidere har streiket i mer enn 40 dager og store deler av fagbevegelsen har gjennomskuet statsminister Edouarde Philippes «kompromiss» som et forsøk på å splitte de streikende, så kommer sykepleiere, leger og ledere ved sykehusene nå ut i en egen sykehusprotest. Det er avisa Liberation som skriver at 1200 ansatte blant medisinsk personell ved franske sykehus fra og med denne uka, 14. januar, frasier seg alle administrative oppgaver. 5000 sykepleiere har støttet aksjonen i en underskriftskampanje. https://www.liberation.fr/france/2020/01/13/hopital-soutien-aux-1-200-medecins-demissionnaires_1772719

Kravet, framsatt i et brev til helseministeren, er at det legges fram en umiddelbar plan for å løse krisa, ei krise som allerede i november gjorde at 268 akuttmottak over hele landet var i streik. Legene som legger ned deler av jobben, vil fortsette å operere. De kaller aksjonen symbolsk, mens Liberation betegner det som en «historisk bras-de-fer», noe som kanskje kan oversettes med tung bevæpning fra helsepersonellets side. «Trykkokeren er i ferd med å eksplodere», skreiv en annen fransk avis om sykehusene da konflikten toppet seg i fjor høst.

En faglig fugl Fønix

Sykehuskrisa har, som det meste av streikebevegelsen før jul og etter nyttår, gått under radaren for dominerende norske media. Det vil si, «alle vet» at franskmenn er noen jævler til å streike og at de er verdensmestre i å sutre til tross for EUs beste pensjonsordning. Men hvorfor har streiken ikke brent ut for lenge siden? Og hvordan er det mulig å mobilisere slike masser på gatene, uke etter uke, ja, nær sagt dag etter dag. Lørdag sist uke var det anslagsvis en halv million mennesker ute på gatene i 163 byer og tettsteder over hele. Og det var bare to dager etter rekordmønstringa der landsorganisasjonen CGT anslo at 1,7 millioner var på gatene (mens AFP, «fransk NTB», skreiv 800.000), hvorav 370.000 i Paris. Kampen om tallene er riktig nok en del av propagandakrigen, og Innenriksdepartementet har alltid sine egne nøyaktige tall på demonstranter. Sist lørdag ville de ha det til at det 149.000 på gatene i hele landet, mens CGT altså mente 500.000. Men ingen tellemester kan trylle vekk det faktum at dette har vært en massiv mønstring mot Macrons pensjonsforslag som har mobilisert langt ut over de kampvante kjernetroppene innen skinnegående transport.

Mye av grunnen til at både politikere og kommentariatet innen media har latt seg overraske over streikens styrke er at forrige gang les cheminots (lokførerne) i spissen, prøvde seg med en protest, gikk det riktig dårlig. Det gjaldt Macrons framstøt for å privatisere statsbanen SNCF i 2018, noe en mindre effektiv on-and-off-streik i 36 dager ikke klarte å forhindre. De fagorganiserte i CGT-Cheminots bestemte seg samtidig for å komme sterkere tilbake mot slutten av 2019. Men det var de ansatte i RATP, buss- og sporveisselskapet i Paris, som startet med en streik 13. september der de bestemte at det skulle mobiliseres til en ny storstreik uten sluttdato fra 5. desember. Det er lokfører og tillitsvalgt i CGT-Cheminots, Axel Persson, som forteller dette i et intervjue i magasinet Jacobin: https://jacobinmag.com/2020/01/france-strike-emmanuel-macron-paris-pension-bill

Dermed er dagens anti-pensjons-bevegelse et resultat av at den faglige grasrota, og ikke ledelsen i CGT eller andre faglige sammenslutninger, tok initiativet. Slik steig fransk fagbevegelse som en fugl Fønix opp av en haug med aske etter mange års svekkelse. Den utløste en brei bevegelse som omfatter alt fra advokater og operaansatte, havnearbeidere og lærere på alle nivåer, rafineriarbeidere og sykehuspersonell. Et streikestøttefond på nettet har til nå nådd opp i 2,6 millioner euro (26 mill.kr.) med donasjoner fra mer enn 35.000 givere: https://www.lepotcommun.fr/pot/solidarite-financiere

Og tross alt ubehag streiken påførte publikum i jula, så støttet 61 % av de spurte streiken på nyåret, iflg Le Figaro.

Gul-vestifisering og det franske paradoks

Statsminister Jens Stoltenberg tok seg midt under eurokrisa i 2013 den frihet å snakke ned «europeisk fagbevegelse» som han mente var blitt «rene protest- og kamporganisasjoner» som i motsetning til LO i Norge var uten innflytelse. Han kunne like godt sagt fransk fagbevegelse, for i andre land fantes det knapt kraft igjen til å mukke mot krisepakker og privatisering som ble tredd ned over arbeidslivet i land etter land i EU. Det norske trepartssamarbeidet, derimot…

Det er all grunn til å etterprøve påstanden om at det er «faglig ansvarlighet» som er den beste resepten for å bygge motstand i den organiserte delen av arbeiderklassen. Vår tids turbokapitalisme preges av stadig mer aggressive markedsliberale reformer og New Public Management (NPM). Dette kombinert med en disiplinert fagbevegelse har vært strake veien til fortapelsen for store grupper av offentlig ansatte som det vil ta mange år å komme over. Veien fram mot konkurranseutsetting og oppsplitting av NSB-systemet er et sørgelig vitnesbyrd om nettopp en slik motstandsløs og «treparts-tillitsbasert» faglig innstilling.

Det store paradokset i denne sammenheng er at fransk fagbevegelse i flere tiår har ligget aller lavest i organisasjonsgrad i Europa, kun rundt 8 prosent de siste par tiår (og helt ned i 5 % i privat sektor), mens de altså har beholdt – eller gjenoppvakt – sin evne til brei mobilisering. Konvensjonell visdom på tvers i EU – og seinest uttrykt på lederplass i Dagens Næringsliv denne uka – er at «det er synd at ikke fransk fagbevegelse godtar Macrons reformer». Men en fagbevegelse som ikke klarer å stikke hull NMP-byllen, og dermed den konsensus-idyllen som den politiske eliten daglig prediker, vil aldri kunne bygge motstand verken mot kreftene som nå vil omgjøre all verdens statlige sektorer til slagmark for profittører. Den franske pensjonsreformen er NPM-politikk i n’t potens med Macrons invitt til det globale investeringsfondet Black Rock som fra første stund har vært med å designe presidentens pensjonsprogram.

Det er ikke mulig å forstå renessansen for fransk faglig fornyelse uten å se på betydningen av de gule vestenes – gilets jaunes – ukentlige protester. Dette lederløse opprøret som startet i november 2018, har åpnet øynene for mange for et annet Frankrike, et fattig-Frankrike som ikke lenger godtar å leve i anonymitet. Siden kampene mot El Khomri-lovene i 2016, den sosialdemokratiske president Hollandes forsøk på å svekke arbeidslivslovene, har viljen vært stor, men evnen svekket i å skape effektiv motstand. Og parallelt har fransk politi økt sin brutalitet mot protestene, anført av hyppig bruk av opprørsvåpenet LBD-40 med enorme personskader som følge. Både den forutgående aksjon og reaksjon har bidratt til en giletsjauneization, som noen franske kommentatorer har kalt det, eller en gul-vestifisering av den faglige kampen. Det har gitt en påkrevd oppkvikker av en europeisk fagbevegelse som lenge har lidd under et påtakelig utmattelsessyndrom.

Prognosen er uviss. Men håpet lever.

 

 

 

 

Macrons regjering bakker – politivold etterforskes

Etter nok en lørdag med massiv mobilisering over hele Frankrike – og nok en demonstrasjonsdag med ukontrollerte politivold – prøver regjeringa Philippe å splitte fagbevegelsen ved å trekke tilbake den omstridte 64-årsgrensa for ny pensjonsalder.9460312579ff931dd0a24178572d50d87a937a6da621df8bc792f651a68dadc1.jpg

Bildet: En halv million demonstrerte på 163 forskjellige steder i Frankrike lørdag, ifølge CGT-

Lørdag ble en ny imponerende dag av protester mot Macrons pensjonsreform, bare to dager etter at trolig godt over en million mennesker demonstrerte over hele Frankrike. Som vanlig preget «tellekrigen» oppsummeringa av protesten.

I følge politiet og Innenriksdepartementet var det 21.000 på gatene i Paris og 149.000 til sammen i hele Frankrike. Fagforbundet CGT hevder derimot at det var 500.000 som protesterte mot pensjonsreformen på 163 ulike steder over hele landet, skriver Le Figaro:

https://www.lefigaro.fr/social/2020/01/11/20011-20200111LIVWWW00001-en-direct-reforme-des-retraites-la-proposition-du-gouvernement-les-reactions-les-manifestations.php

Les videre

Over 800.000 demonstrerer over hele Frankrike

1283875-prodlibe-2019-1739-manifestation-a-paris-contre-la-reforme-des-retraites.jpg

Bildet: Ikke bare tog- og metroarbeidere har streiket i dag, men også ansatte innen helsevesen og undervisning er «i krig» mot forslaget til ny pensjonsordning i Frankrike.

Etter oppfordringer fra en rekke fagforbund, med CGT og Force Ovriere (FO) i spissen, har Frankrike på ny trappet opp streiken som nå har pågått sammenhengende, men med ulik styrke i 36 dager. I dag var 33 prosent av togførerne og 66 prosent av konduktørene i streik. Og fagforeningenes evne til å mobilisere folk til massive demonstrasjoner har overrasket mange som har trodd at piffen hadde gått ut av de militante klassekrigerne i fransk arbeidsliv.

Dagens streikeoppfordring med påfølgende massemønstring er den fjerde siden streikens start 5. desember. Og i følge tallene til CGT var oppslutningen i Paris større i dag, torsdag, enn i uka før jul da det i følge fagforbundet var 350.000 på gatene i hovedstaden:

https://halvorfjermeros.com/2020/01/06/stor-stotte-for-fransk-streik-som-utvides-denne-uka/

Krigen om tallene fortsetter

Under hele det lange året som har gått siden de gule vestene, gilets jaunes, startet sine lørdagsmarkeringer i november 2018, har kampen om opinionen pågått. Myndighetene ved Innenriksdepartementet har drevet nitid telling av marsjer og demonstrasjoner over hele Frankrike, åpenbart med ett mål for øye, nemlig å dokumentere synkende oppslutning. Nå fortsetter den krigen overfor de streikende. I en tidlig melding, gjengitt i France Bleu tidlig i ettermiddag het det at mellom 120.000 og 600.000 deltok i marsjer over hele landet i tillegg til Paris, hvor CGT opplyste at det gikk 370.000: https://www.francebleu.fr/infos/economie-social/retraites-quatrieme-journee-de-mobilisation-nationale-contre-la-reforme-1578564759

I «tellekrigen» er mange tilbøyelige til å si at CGT overdriver, mens politiet opererer med alt for lave tall. Den konserevative avisa Le Figaro bruker andre tall. I følge nyhetsbyrået AFP var det 280.000 på gatene i Paris i dag, mens det i hele Frankrike var over 800.000 ute og demonstrerte mot pensjonsreformen: https://www.lefigaro.fr/social/2020/01/09/20011-20200109LIVWWW00001-greve-9janvier-retraite-ratp-sncf-metro-rer-reforme-manifestation-age-pivot-philippe-syndicats-cgt-cfdt-transport-paris-bouchon.php

Om det enn skiller 90.000 i anslagene fra CGT til AFP er det uansett en kraftfull markering i Paris og i 80 andre byer i Frankrike, inkludert blant andre Marseille, Toulouse, Nantes og Bordeaux. Dette er tall som ingen eksperter fra Innenriksdepartementet kan «telle bort».

Snarere teller heller regjeringa Philippe på knappene om hvor lenge de skal holde denne krigen gående før de tar et skritt tilbake. Det er røster i president Macrons eget parti La Republique En Marche! som nå slår til lyd for et kompromiss omkring den omstridte økninga av pensjonsalderen fra 62 til 64 år. Stillingskrigen fortsetter og lørdag er det annonsert nye store massemønstringer i hele Frankrike.

Stor støtte for fransk streik som utvides denne uka

Kampen mot den franske pensjonsreformen fortsetter. Lørdag ble demonstranter fra de gule vestene og fagbevegelsen anført av CGT møtt med tåregass i Paris. Torsdag oppfordres det til streik ved raffineriene som kan føre til drivstoffmangel. img_0955

Bildet: Solidaritetsmarkeringene sist lørdag for streiken mot president Macrons pensjonsreform ble møtt med tåregass bl. a. i Paris, slik det også skjedde under den store demonstrasjonen 1. mai i fjor der både de gule vestene og fagforbundet CGT deltok. (Foto: Halvor Fjermeros)

Den lengste streiken i nyere fransk historie vil bli trappet opp denne uka og ytterligere forsterke den stillingskrigen som nå pågår mellom regjeringa Philippe og fagbevelsen med tog- og metroarbeiderne i spissen. En meningsmåling 3. januar viser at 61 prosent av de spurte fortsatt støtter eller har forståelse for streiken.: http://www.odoxa.fr/sondage/30eme-jour-de-greve-lassitude-gagne-lopinion-demande-gouvernement-de-renoncer-a-lage-pivot/

Det er riktig nok en nedgang på 5 % fra 19. desember og på 7 % fra da streiken startet 5. for en måned siden. Men gitt alt ubehag som ble skapt i julerøsjet i transportsystemet, er det en overraskende solid sympati fra publikum.

Lengste streik på 30 år trappes opp

I dag, tirsdag, skal partene i pensjonskonflikten møtes, dvs lederne for diverse fagforbund og representanter for Edouard Philippes regjering. Streiken som ikke minst har rammet togdriften i SNCF – den franske statsbanen – siden 5. desember, har nå passert streikerekorden på 28 dager fra en togstreik i 1986-87. Riktig nok antallet togansatte som streiker gått ned fram mot nyttår. Men CGT, det mest kampvillige av forbundene, har anmodet om nye aksjoner denne uka. Fra i dag til og med fredag oppfordrer en av CGTs tillitsvalgte i oljeselskapet Total til total blokade av alle franske rafinerier i 96 timer. https://www.thelocal.fr/20191231/french-union-calls-for-a-total-blockade-of-oil-refineries

Det har også vært blokader tidligere i streiken, noe som har ført til midlertidig stenging av flere hundre bensinstasjoner. CGTs krav er at hele pensjonsreformen må trekkes tilbake før arbeidet skal gjenopptas. For å øke presset på regjeringa mobiliseres det til en ny streikedag torsdag 9. januar som omfatter en rekke sektorer som helse, undervisning, Air France og havnene. En spesiell oppfordring fra CGT, som organiserer laste- og lossearbeidere, er å legge alle havner i Frankrike døde torsdag, melder avisa Le Figaro: https://www.lefigaro.fr/social/greve-du-9-janvier-quelles-professions-participent-a-la-mobilisation-20200103

Og CGT er ikke aleine: Sammen med andre fagforbund som Force Ouvrière (FO), undervisningsforbundene FSU (Fédération syndicale unitaire), Sud Éducation og det uavhengige forbundet med det friske navn FAEN (Federation Autonome de l’Education National) oppfordres det til stormønstring lørdag med demonstrasjoner i storbyer over hele landet.

Uroens Frankrike har et navn: «Mai 68.»

En meningsmåling tidlig i streiken viste overraskende at det var aldersgruppa 18-34 år som ga mest solid støtte til de streikendes krav. Kanskje det er uttrykk for den engstelse som stadig flere kjenner på. En meningsmåling gjort av Ifop-Asteres viste nylig at hele 84 prosent av franskmenn oppfatter deres økonomiske  framtidsperspektiver som «særdeles usikre», skriver Aske Munch i Weekendavisen (13.12.) og beskriver den generelle uro  landet som skyldes budsjettkutt over hele linja: Politi- og brannvesen er hardt kjørt etter år med høyeste beredskap mot forstadsopprør og et år med gule vester-konfrontasjoner. Folkeskoler og universiteter går på stumpene; flere steder må studenter og elever sitte med yttertøyet på fordi skolene ikke har råd til å fyre om vinteren. «Sykehusene har overbelegg og er underbemannet, transport- og byggesektoren er i krise på grunn av den økte konkurransen utenfra, og bøndene er presset av krav til større avkastning, fallende priser og økte krav til grønn omstilling.» Og Munch siterer til slutt Raymond Soubie, rådgiver for skiftende franske regjeringer siden 1969, som bekymrer seg for sammensmeltingen av all utilfredshet som kan boble over. Til L’Express sier han: «Den slags har et navn. Maj 68.»

42 pensjonsordninger skal bli til en

Statsminister Edouard Philippe har prøvd å selge pensjonsomleggingene som en rettferdighetsreform. Blant annet har han prøvd å selge reformen som et framskritt for kvinners pensjonsvilkår. Begrunnelsen er at 42 særordninger for pensjon innen ulike sektorer skal samordnes til et felles poengsystem for opptjening. Det høres praktisk ut, og et flertall på ttre firedeler av franskmenn har sans for den tanken (sjøl om bare 36 % i en Ifop-måling har tillit til at Macron og Philippe kjører gjennom reformen på riktig måte.)  Men bakenfor lurer økonomien. I november la statsminister Philippe fram en rapport som viste landets pensjonsunderskudd kan bli så høyt som €17.2bn (nær 170 mrd. kroner) i 2025 under den eksisterende ordning.

Først da reformen ble konkretisert i høst kom kravet om økt pensjonsalder fra 62 til 64 år på bordet. Dette snudde stemninga i det i utgangspunktet positivt innstilte moderate og kristne fagforbundet CFDT som siden streikens start har tatt del i protestene mot Macron. Kravet om at endringene i pensjonsberegning skulle tre i kraft fra og med arbeidstakere som er født i 1963 har blitt trukket tilbake og endret til de som er født seinere enn 1975.

Streikens varighet og styrke har gitt fransk fagbevegelse blod på tann etter mange år på defensiven. Massiv mobilisering har vist en bredde i motstanden som regjeringas telleeksperter ikke har kunnet bortforklare, som da 350.000 gikk på gatene i Paris ei uke før jul: https://halvorfjermeros.com/2019/12/17/massive-mobilisering-mot-macrons-pensjonsreform/

En viss utålmodighet med streiken gjør seg nå gjeldende blant de folkevalgte i president Macrons eget parti, noe som kan peke i retning av et ønske om kompromiss med de streikende. Ved ukeslutt vil vi kanskje se hvilken vei vinden blåser.

 

 

 

Massive mobilisering mot Macrons pensjonsreform

350.000 marsjerte gennom gatene i Paris i kveld, i en tredje kjempemarkering mot pensjonsreformene siden 5. desember. Og tog og metro har stått stille i dag på den trettende streikedagen der motstanden bare ser ut til å øke.IMG_0891Bildet: Det har vært storstilt mobilisering i flere franske byer i dag. Her fra demonstrasjonene i Paris i mars da både de gule vestene, miljøbevegelsen og fagbevegelsen hadde felles markering mot Macron-regjeringa. Foto: Halvor Fjermeros

På trappa foran den nye nasjonaloperaen på Bastille-plassen i Paris sto deler av operakoret oppstilt og sang Slavekoret fra Verdis opera «Nebukadnesar» mens folk samlet seg til en etter hvert tettpakket forsamling i dag, tirsdag ettermiddag. Det var ett av flere oppstartsteder for en gigantisk marsj mot Place de la Nation.

I følge det franske fagforbundet CGT har 350.000 mennesker deltatt i demonstrasjonen som avslutter nok en dag med streiker som har lammet det meste av Paris’ transportsystem i dag, melder avisa Liberation: 

://www.liberation.fr/direct/element/350-000-manifestants-a-paris-selon-la-cgt_106672/

Dette er en mektig oppfølging av streiken som startet 5. desember og som samme dag samlet mellom 800.000 og over en million demonstranter i byer over hele Frankrike. Siden har streikene pågått daglig med ulik styrke og en ny stor demonstrasjonsdag fant sted 10. desember.

Truer med streik i julerøsjet

Tirsdag har mesteparten av Paris’ undergrunnsbane vært berørt av streiken. Hele åtte metrolinjer stått helt stille, mens noen få linjer har vært åpne bare i røsjet. På høyhastighetstoget TGV har kun 25 prosent av togene gått, en økning i streikens omfang fra mandag da 33 prosent av togene gikk. Kun 30 prosent av lokaltogene TER har gått i dag, melder avisa The Local.

Nå truer fagbevegelsen med å holde streikene gående helt fram mot jul, slik at juletrafikken ikke vil komme i gang før folk skal reise til sine respektive hjemsteder innen 25. desember. I en meningsmåling sier 55 prosent av de spurte at det vil være «uakseptabelt». Det er ikke et urovekkende høyt tall for de streikende og deres fagforeninger som bruker juletrafikkens mulige kaos for alt det er verdt. Motsatt ser antakelig også president Macron muligheten for at han kan legge skylda for et julekaos på fagbevegelsen og dermed bringe motstanden mot pensjonsreformen i vanry blant folk flest.

Nytt fagforbund tilslutter seg

Det er stor støtte blant franskmenn for Macrons pensjonsreform, som han annonserte at han ville innføre allerede i presidentvalgkampen. Men det har utviklet seg stor motstand mot måten den gjennomføres på, ikke minst etter at statsminister Edouard Philippe nylig antydet en ny pensjonsalder som ikke har vært kjent før. Det er i det hele tatt stor uklarhet om reformens innhold og det har bidratt til at det i utgangspunktet reformvennlige fagforbundet CFDT nå har tilsluttet seg demonstrasjonene mot pensjonsreformen. Fra før har radikale fagforeninger, anført av fagforbundet CGT, mobilisert både til streikene og demonstrasjonene.

Det er vel et år siden de gule vestene – gilet jaunes – startet sine ukentlige lørdagsdemonstrasjoner over hele Frankrike, ikke minst ute på landsbygda og i provinsbyene. Gulvestene fikk i gang en bevegelse som fagforeningene i liten grad var delaktig i. Først 1. mai i år ble det en store fellesdemonstrasjon mellom de gule og de røde vestene fra CGT med rundt 80.000 deltakere i Paris. Denne gang ser det ut til at det er fagbevegelsen som har truffet en stemning av misnøye som også omfatter storbyene. Nå øyner de håp om at hele pensjonsreformen kan bli blokkert. Det er sannsynligvis kampen om julerøsjet som vil avgøre den saken.

Sterk måling for det marxistiske PTB i Belgia

I en meningsmåling tar det revolusjonære belgiske arbeiderpartiet PTB nye steg framover etter et kjempevalg i mai. Men i Flandern får også ekstremhøyre Vlaams Belang oppsiktsvekkende oppslutning om separatisme og fremmedfiendtlighet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bildet: Det revolusjonære belgiske arbeiderpartiet PTB har vært i fremste rekke i kampen mot de internasjonale handelsavtalene TTIP, TISA og CETA. Her fra en demonstrasjon i Brussel for tre år siden. Foto: Halvor Fjermeros

PTB fortsetter sin framgang fra det belgiske valget i mai som fant sted samtidig med EU-valget. Den gang kom partiet inn med 12 representanter i Belgias nasjonalforsamling, en økning fra to fra forrige periode. Valget var et nasjonalt gjennombrudd for PTB, der også partiets flamske grein, PVDA, kom over sperregrensa. I delstaten Vallonia fikk PTB over 20 prosent i flere byer og i Brussel fikk partiet 12 prosent oppslutning.

I gårsdagens måling opprettholder PTB støtten i Brussel på over 12 prosent etter en liten nedgang etter valget på målinga i september. I Vallonia går PTB fram til 16,5 % (fra 14 % i valget) og i Flandern går PVDA/PTB fram til 8,4 % (fra under 6 % i valget). Dette er oppmuntrende målinger for partiet som har stått for de mest lovende framganger over flere år blant venstresidepartier i Europa.

https://www.lesoir.be/266833/article/2019-12-13/grand-barometre-le-vlaams-belang-senvole-en-flandre-avec-273-des-intentions-de?fbclid=IwAR0PwYdkJyYlGTYN-gr7_YEuuw9Aggog7u1jr3zXyf6jQYWKxx3eTH7Pywc

Flamsk separatisme og høyreekstremisme

Det vallonske miljøpartiet Ecolo følger PTBs framgangskurve helt parallelt og ender på 17 % i denne målinga. Bortsett fra denne sterke framgangen er det det høyreekstreme partiet Vlaams Belang som står for den største sensasjonen med 27,3 prosent oppslutning i Flandern, Belgias største og mest folkerike delstat. Det er en framgang på over åtte prosent, og stemmene hentes blant annet fra det veletablerte flamske nasjonalistpartiet N-VA som har mistet fire prosents oppslutning siden valget.

Vlaams Belang er et sterkt fremmedfiendtlig parti som utnytter de økende separatiske strømninger som nå krever løsrivelse av Flandern fra resten av Belgia. Dette kravet har lenge vært en del av  N-VAs program, men blir åpenbart ikke ivaretatt godt nok av dette nasjonalistiske «systempartiet». Vlaams Belang er et forholdsvis ungt parti som skiftet ham i 2004 fra dets mer uttalt rasistiske forløper Vlaams Blok.

De grønne og PTB fram på sosialdemokratiets bekostning 

Det som ellers preger målinga er tilbakegangen til det sosialdemokratiske partiet PS, i den gamle industridelstaten Vallonia ned fra 26 til under 24 prosent siden valget i mai og i Brussel fra 20 til 18,9 % i samme tidsrom. Begge steder taper PS trolig stemmer både til PTB og de grønne (Ecolo) som gjør det suverent bra som største parti i hovedstaden.

PTB suksess i valget skyldes en velorganisert valgkamp med en tydelig politikk mot budsjettkutt og kriseøkonomi: Motstand mot en 6 %-avgift på energi, krav om gratis kollektivtilbud, mot høye helseutgifter og for større rettferdighet i skattepolitikken. Men de har også holdt høy guard mot rasismen og høyrenasjonalismen som særlig vokser i Flandern med framgangen til Vlaams Belang. «Ytre høyre har ingenting å tilby folket. Det er opp til oss å bevise det: Fascismen skal ikke slippe til!», sa PTBs leder Peter Mertens i denne kommentaren til valget:

https://www.solidaire.org/articles/ptb-obtains-excellent-results-federal-regional-and-european-elections?fbclid=IwAR1YJXvOWE5FTCQbHLcD3dXwj4lIlpu1UY5G_BB1iOCq3JA92FdMZj2mQIk

PTB har også stått i spissen for kampen mot en pensjonsreform som den forrige regjeringa la fram, men som ennå ikke er vedtatt i landet som ennå ikke har klart å danne ny regjering etter valget i mai. Belgia har Europarekord i denne øvelsen med over 500 dager uten fungerende regjering fra tidligere perioder. PTB har også framlagt et nytt forslag til abortlov som har fått brei støtte blant andre partier, og det revolusjonære marxistiske partiet har i det hele tatt satt spor etter seg etter at de kom inn med sin dusinstore parlamentsgruppe i mai i år.

 

 

Fredag den 13. for Labour – og for EUs indre kaos

Ut av EU over nyttår: En utmattende brexit-prosess har skapt politikerforakt i n’t potens, en forakt som har rammet Jeremy Corbyn hardt. Nå har britene sagt fra hvor skapet skal stå. Det vil raskt vende Europas blikk mot Brussel og eksponere EUs grunnleggende indre problemer som har hopet seg opp de siste år.download.jpgBildet: Get it done! 31. januar er Storbritannia formelt ute av EU. Da starter en forpliktende – og langvarig – forhandlingsprosess for en handelsavtale mellom britene og EU.

Det er ikke langt fra Kapitol til den tarpeiske klippe, heter det kjente ordtaket fra Romerrikets tid. Jeremy Corbyn har merket hvor få skritt det dreide seg om. I 2017 pustet han Theresa May i nakken og skaffet Labour det nest beste valgresultatet siden 1945, mens han i går fikk se vrangsida av det britiske valgsystemet og gikk på partiets største nederlag siden 1935.

Dette utfallet forutsa YouGov allerede 27. november da de ga Boris Johnsons tory-parti 359 medlemmer i parlamentet (MP’er) med 43% av stemmene, mens Labours antall MP’er ble anslått til 211 og 32%. Resultatet av valget ligger svært nær dette varselet: De konservative fikk 364 og 43,6% og Labour 203 og 32,2% når en krets mangler. Dessuten fikk instituttet nær full klaff i å forutsi det skotske nasjonalistpartiets kraftige framgang (+13 MP’er) og det liberale partiets nesten totalkollaps fra 13 til 3 MP’er.

Labour gikk i brexit-fella

Det var YouGov som var en av få meningsmålere som forutså Corbyns brakvalg i 2017, i motsetning til andre institutter og kommentatorer som ikke så det som en mulighet. Corbyn dreiv en imponerende kampanje der han samlet tusenvis av tilhørere på møter over hele landet. Han skapte en entusiasme som ikke hadde vært hørt og kjent siden fagbevegelsens gullalder i britisk politikk fram til 1980-tallet. Også i denne valgkampen har Corbyn samlet store folkemengder, men til tross for stor begeistring for Labours valgmanifest, sier foruroligende mange tidligere Labour-velgere at de ikke stoler på Corbyn som partileder og mulig statsminister. Dette rapporterer mine kontakter i Yorkshire som har stått på som løktetennere de seinere ukene for å verve stemmer i områder der storbyen Sheffields «urbanisme» møter de tidligere arbeidertunge valgdistriktene der stålindustri og kullgruver dominerte landskapet for bare en generasjon siden.

I begynnelsen av denne uka hadde jeg en utveksling med fagforeningsaktivisten Gareth Lane i Sheffield. Min påstand var at tross iherdig innsats fra 10.000 aktivister så ville ikke Labour oppnå en repetisjon av 2017-valget. «You tell me that from Norway!» lød utbruddet som svar. Og da jeg påpekte at Labours forvirring rundt brexit i valget var en hovedgrunn til motgangen, var svaret at Labour har en klar holdning til Brexit. Og Gareth Lane er ikke engang medlem av Labour, men dreiv valgkamp for tre progressive Labour-kandidater i regionen. Det er ingen grunn til å klandre valgaktivister for denne formen for sjølbedrag, men sett utenfra, eller for den saks skyld ovenfra, fra partiledelsen i Labour, så er det liten tvil om at det nettopp er partiets håpløse «ikke-standpunkt» til brexit som har felt partiet. For i realiteten er det et pro-EU-standpunkt Labour har inntatt, men innpakka i prosedyresnakk om nye forhandlinger og ny folkeavstemning. Det liberale partiet var ærligere og sa rett ut at de ville forbli i EU og gi blanke i brexit-flertallet i 2016. Det ga dem et katastrofevalg til svar.

EUs tap av en ytre fiende

For EU-toppene i Brussel har brexitprosessen som har trukket i langdrag vært som en lindrende sårsalve. De har kunnet le og godte seg over klovnene i det britiske parlamentsirkuset som kun takket være sirkusdirektørens gjentatte «ooooorder»-utrop ikke har gått i fullstendig oppløsning. Men med «Brexit done» vil klimaet skifte i Brussel.

For EU har det hopet seg opp en kø av problemer og indre motsigelser gjennom de seinere år. Tyskland, EUs industrielle lokomotiv, opplever nå ei produksjonskrise som rammer landets sterke eksportindustri for fullt. Bilproduksjonen har falt med 15 prosent det siste året. I Frankrike opptrer en sjølbevisst president Macron som en stadig mer pågående talsmann for et fullt integrert EU, et føderalt EU der stadig flere beslutninger, inkludert budsjettpolitikken, skal vedtas på øverste plan. Samtidig opptrer Macron som en ny de Gaulle i sin USA-kritiske rolle i Nato-sammenheng, med ambisjoner på vegne av EU som sjølstendig forsvarsmakt.   Opp mot det føderative franske framstøtet står de østeuropeiske EU-landene i samlet front mot økt integrering. Denne motsigelsen er så grunnleggende i EU at ingen vedtak i EU-kommisjonen kan oppheve den.

Når britene trer ut av EU er det ikke bare bortfallet av Storbritannias EU-kontingent på mer 130 milliarder kroner i året som vil begynne å svi. Da vil EUs indre problemer komme til syne i fullt dagslys. Det kan by på spennende oppdgelser i åra som kommer.

 

De sovjetiske krigsfangene fortsatt gjemt i glemselen

Da den tyske Lapplandsarmeen trakk seg vestover under Finnmarks frigjøring fulgte 22.000 sovjetiske krigsfanger med. De ble satt direkte i dødsleire for bygging av Lyngenlinja i Troms vinteren 1944/45 og var blant ofrene for det største nazistiske folkemord på norsk jord.kirkegårdskrigen forside

Bildet: De sovjetiske krigsfangenes vanskjebne under krigen fortsatte under den kalde krigen med den hemmelige Operasjon Asfalt da 8.600 fangelik ble gravd opp og flyttet til en ny fellesgravplass på Tjøtta. Kun ett sted lyktes det motstanderne av denne gravskjendingen å stanse flyttinga, nemlig på kirkegården i Mo i Rana. Her holder forfatteren Torborg Nedreaas tale i anledning årsdagen for den russiske revolusjon 7. november 1951, fem dager etter at store masseprotester stanset oppgravingsforsøket.

Stor honnør til programleder Ingerid Stenvold og NRKs tre timers lange tv-sending fredag 25. oktober, på selveste dagen for den sovjetiske innmarsjen i Kirkenes. Og likedan til NRK P2s radiofolk i Ekko som ukene fram til frigjøringsdagen gjorde grundig dokumentasjon av historien om det dødelige felttoget fra den fastfrosne Litsa-fronten som startet frigjøringa av Norge høsten 1944. Tidsvitner fikk taletid, nye historiske bidrag ble gitt plass, den «offisielle» norsk framstillinga ble utfordret. På ett punkt var det imidlertid lite fokus, nemlig på de sovjetiske krigsfangene. Det var nærmere 100.000 av dem i Norge fra 1941 til 1945. Og de spilte også en sentral rolle under den tyske retretten som følge av Den røde armes offensiv fra Finland og fra Litsa-fronten mot Kirkenes.

Krigen om krigen tar aldri slutt

Kampen om Sovjets rolle og hensikter med Finnmarks frigjøring hadde allerede pågått i mange måneder da støtet fra sovjetarmeen begynte fra vest for Murmansk. Arne Ording, rådgiver for utenriksminister Trygve Lie, holdt et langt radioforedrag fra London om storhendingene 31. oktober 1944. Kanskje var det en taktisk betinget velvilje som brøt ut i seiersrusen: «Det har aldri vært noen konflikt mellom Norge og Russland, hverken før eller etter revolusjonen i 1917. Sovjet-Samveldet har under denne krig på mange måter vist sin sympati for vår frihetskamp.» Ordings syn ble ikke delt av alle, men tittelen var det få som motsa: «Kirkenes befridd av den sovjetrussiske armé». Siden dreide perspektivet, og skepsisen til Sovjet økte med temperaturfallet i den kalde krigen. Historikerhegemoniet langt inn i etterkrigstida la lokk på mange sider ved dette kapitlet. 8-bindsverket Norge i krig har for eksempel et kapittel hvis tittel lyder Sovjetisk frigjering av Norge? Spørsmålstegnet røper en redsel for å ære den som æres bør, så seint som i 1987. Det kan nå trygt fjernes. For ingen andre enn Sovjetunionens hærstyrker og fly, dårlig skodde hester og reinsdyr, oppofrende og kanskje både redde og uredde soldater var det som slo tyskernes 20. bergarme, Lapplandsarmeen, på retrett.

Men kampen om den 2. verdenskrigs historie stopper aldri. Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen har gjort det til en øvelse å forklare at Finnmarks frigjøring var «et fellesprosjekt» som han sa til NRKs Ekko, underforstått en alliert dugnad, der han kanskje også inkluderer den norske styrken på 280 mann som kom fra England en måned etter Sovjets inntog. Det var et reint symbolsk bidrag. Et «gigantisk fellesprosjekt» heter det også i en kronikk på vegne av regjeringa (19.07.19). Statsråden erkjenner Sovjets rolle, men eneerobringen av Kirkenes skjedde fordi «andre allierte styrker var knapt tilgjengelige for frigjøringen av Norge.» Det er en svært pen måte å si at eksilregjeringa i London var tvunget til å tilby Sovjet en frigjøringsavtale da det begynte å haste våren 1944. Forgjeves hadde de bedt om britiske og amerikanske styrker, og også blitt behørig advart mot å gi Sovjet lillefingeren som siden kunne sluke hele hånda. Men som den ikke akkurat sovjetvennlige historiker Olav Riste skriver om saken (bind 7 av «Norge i krig»): «Til alt dette hadde Den norske regjeringa eitt tungtvegande motargument: Dei vestlege alliertes manglande vilje til å planlegge og reservere militære styrkar for frigjeringsoperasjonar i Norge.» At Sovjet i løpet av krigen mottok vestlig støtte i form av militært materiell vedrører ikke dette avsnittet i krigen. Og skal en gjøre opp hele regnskapet så må vi ta med Sovjets tap i Litsa-felttoget, og ikke bare de 6-700 soldatliv som gikk tapt på norsk side av grensa. En minimumsberegning for avsnittet Petsamo-Kirkenes er 6.000 drepte soldater, gjort av historiker Ole-Jacob Abraham basert på russiske kilder. James F. Gebhardt, tidligere amerikansk offiser, bruker tallet 16.000, men det er vel å merke «tap», dvs både drepte og sårede. Så tallet ligger trolig nærmere 6.000 enn 16.000, eller kanskje nær de totale tap på rundt 10.000 av sivile og militære Norge hadde under hele krigen.

Les videre

Annerledespartiet PTB vekker oppsikt

De fullstendige valgtallene viser at det revolusjonære marxistiske partiet PTB har fått over 27 % som beste byresultat, 22 % i Charleroi og 19 % Liege, i landets åttende og fjerde største byer. Media ser mer nysgjerringhet på fenomenet.P9170383.JPG

Bildet: Fra den årvisse festivalen Solidaire som PTB/PVDA arrangere utenfor kystbyen Ostende. På det meste har 19.000 mennesker besøkt den tre dager lange solidaritetsfesten. (Foto: Halvor Fjermeros)

Etter fintelling og oppstilling av oversikter for det belgiske valget er det nå enda mer tydelig at det belgiske arbeiderpartiet PTB har gjort et kanonvalg. Men valg i Belgia er komplisert, både fordi det var tre valg som ble foretatt parallelt; EU-parlament, nasjonalforsamling og regionale parlamenter, og fordi belgisk geografi er svært intrikat. Det er ikke nok å kunne «flere byer i Belgia»; man må også forstå forskjellen på kommuner/byer, kantoner, provinser og regioner. Landet som knapt er større enn Hedmark fylke, har også en av EUs mest rikholdige partifloraer, med ulike partier i de to hovedregionene, samt sterke separatistiske strømninger blant de nasjonalistiske partiene i delstaten Flandern. Det er kun PTB, som i Flandern heter PVDA, som har samme parti på tvers av regionene i Belgia.

27,6 % i vallonsk industriby

PTBs beste region har lenge vært den fransktalende delstaten Vallonia. De to sterkeste ankerfestene har vært de tradisjonelt industrialiserte byene Charleroi og Liege. Men Belgia har også kantoner, eller storbyregioner. PTB fikk sine beste resultater i befolkningstette områder rundt i de nevnte byene (i tillegg til noen bydeler i Brussel). Herstal og Seraing – med respektive 40- og 65.000 innbyggere – er nabobyer med felles kommunegrense til Liege med både stål- og våpenindustri med flere tusen ansatte. Her fikk PTB henholdsvis 27,6 og 23,6 % av stemmene i valget til nasjonalforsamling. I Brussel som helhet fikk PTB over 12 prosent,  men i bydelen Saint-Gilles fikk partiet tett på 20 prosent (19,4) og i Anderlecht 17,6 %. I kantonen Charleroi (stor-Charleroi) fikk PTB 22 %, i Mons der Nato har sin militære hovedkommando fikk anti-Nato partiet PTB vel 13 prosent. Som beste resultat i delstaten Flandern fikk PTB/PVDA 12,7 % i Antwerpen.

PTBs valg kan studeres her: https://www.ptb.be/resultats2019

Tallene varierer noe i regionalparlamentsvalget, men de beste PTB-stedene ligger på topp i begge valgene, og også i EU-valget. I valget til EU-parlamentet velges kandidatene fra hver av regionene. Der fikk PTBs første innvalgte kandidat, Marc Botenga, 14,5 prosent av stemmene på regionsbasis i Vallonia. Det er verdt å merke seg at stemming ved valg er obligatorisk i Belgia. Det betyr at det kun er folk som avgir falske eller blanke stemmer eller er aktive  «abstensjonister» (som avstår) som ikke deltar. I Vallonia utgjør disse under 10 prosent, mens det i Flandern er under fem prosent. Sånn sett er valgdeltakelsen skyhøy i forhold til det gjennomsnittlige i årets EU-valg, 51 %, som av flere norske kommentatorer har blitt betegnet som rekordhøyt og av noen til og med som «massivt».

PTB har gjort et valg som skyldes en velorganisert valgkamp med en tydelig politikk mot budsjettkutt og kriseøkonomi: Motstand mot en 6 %-avgift på energi, krav om gratis kollektivtilbud, mot høye helseutgifter og for større rettferdighet i skattepolitikken. Men de har også holdt høy guard mot rasismen og høyrenasjonalismen som særlig vokser i Flandern med framgangen til Vlaams Belang. «Ytre høyre har ingenting å tilby folket. Det er opp til oss å bevise det: Fascismen skal ikke slippe til!», sier PTBs leder Peter Mertens i denne kommentaren til valget:

https://www.solidaire.org/articles/ptb-obtains-excellent-results-federal-regional-and-european-elections?fbclid=IwAR1YJXvOWE5FTCQbHLcD3dXwj4lIlpu1UY5G_BB1iOCq3JA92FdMZj2mQIk

Jacobin: «Hvordan marxistene vinner i Belgia»

Da PTB begynte å få stigende oppslutning på meningsmålinger, dels langt høyere enn det valgresultatet de har fått nå, framviste PTB-ledelsen stor nøkternhet i stedet for å la seg rive med i jubel over gode tall. Jeg gjorde et intervju med PTB-leder Peter Mertens i hans hjemby Antwerpen i mars i 2017:

https://halvorfjermeros.com/2017/03/30/rodts-belgiske-sosterparti-ptb-er-pa-vakt-mot-suksessens-fallgruver/#more-4621

Der vurderte han andre europeiske erfaringer med opposisjon fra venstre som på mange måter fikk sin bekreftelse nettopp gjennom EU-valget søndag 26. mai. Det gjelder ikke minst Syriza i Hellas som gikk på et kraftig nederlag:

-Se på greske Syriza, spanske Podemos, Sosialistpartiet i Nederland, dels Die Linke i Tyskland. De har alle på ulike måter enten gått til høyre eller måttet akseptere underkastelse for EU-troikaen. Det ville være utilgivelig ikke å lære av Syrizas nederlag. De unnlot å mobilisere og organisere motstand blant folk på venstresida, mens deres partikadre var fullt opptatt med å administrere systemet med talløse posisjoner i statsapparatet.

Det er økende interesse i internasjonale media for fenomenet PTB. I dette intervjuet med magasinet Jacobin gir nyinnvalgt medlem av EU-parlamentet Marc Botenga en bra framstilling av PTBs holdning til EU og kampen mot «de multinasjonale selskapenes Europa», som han kaller det:

https://jacobinmag.com/2019/05/marxists-brussels-marx-botenga-ptb-belgium-eu-elections?fbclid=IwAR1X2Du9v3oMt56aGq3Y56UTWb2EUAti_ky49s5ifJdLa0msqpuqNEX0w2Y

Botenga sier at EU-parlamentet må ses på som et demokratisk alibi for EU, uten evne til å ta initiativ til lovendringer innen et system der det er EU-kommisjonen som sitter med all makt.

-EU-parlamentet lytter også ofte mer til de multinasjonale selskapene enn til vanlige folk. Det er ikke den slags motkraft vi trenger. Den form for motkraft vi behøver er den som kommer fra eksempler som Ryanair-arbeidernes kamp (på tvers av landegrensene), havnearbeiderne og de unge i klimamarsjer, sier Botenga.