Annerledespartiet PTB vekker oppsikt

De fullstendige valgtallene viser at det revolusjonære marxistiske partiet PTB har fått over 27 % som beste byresultat, 22 % i Charleroi og 19 % Liege, i landets åttende og fjerde største byer. Media ser mer nysgjerringhet på fenomenet.P9170383.JPG

Bildet: Fra den årvisse festivalen Solidaire som PTB/PVDA arrangere utenfor kystbyen Ostende. På det meste har 19.000 mennesker besøkt den tre dager lange solidaritetsfesten. (Foto: Halvor Fjermeros)

Etter fintelling og oppstilling av oversikter for det belgiske valget er det nå enda mer tydelig at det belgiske arbeiderpartiet PTB har gjort et kanonvalg. Men valg i Belgia er komplisert, både fordi det var tre valg som ble foretatt parallelt; EU-parlament, nasjonalforsamling og regionale parlamenter, og fordi belgisk geografi er svært intrikat. Det er ikke nok å kunne «flere byer i Belgia»; man må også forstå forskjellen på kommuner/byer, kantoner, provinser og regioner. Landet som knapt er større enn Hedmark fylke, har også en av EUs mest rikholdige partifloraer, med ulike partier i de to hovedregionene, samt sterke separatistiske strømninger blant de nasjonalistiske partiene i delstaten Flandern. Det er kun PTB, som i Flandern heter PVDA, som har samme parti på tvers av regionene i Belgia.

27,6 % i vallonsk industriby

PTBs beste region har lenge vært den fransktalende delstaten Vallonia. De to sterkeste ankerfestene har vært de tradisjonelt industrialiserte byene Charleroi og Liege. Men Belgia har også kantoner, eller storbyregioner. PTB fikk sine beste resultater i befolkningstette områder rundt i de nevnte byene (i tillegg til noen bydeler i Brussel). Herstal og Seraing – med respektive 40- og 65.000 innbyggere – er nabobyer med felles kommunegrense til Liege med både stål- og våpenindustri med flere tusen ansatte. Her fikk PTB henholdsvis 27,6 og 23,6 % av stemmene i valget til nasjonalforsamling. I Brussel som helhet fikk PTB over 12 prosent,  men i bydelen Saint-Gilles fikk partiet tett på 20 prosent (19,4) og i Anderlecht 17,6 %. I kantonen Charleroi (stor-Charleroi) fikk PTB 22 %, i Mons der Nato har sin militære hovedkommando fikk anti-Nato partiet PTB vel 13 prosent. Som beste resultat i delstaten Flandern fikk PTB/PVDA 12,7 % i Antwerpen.

PTBs valg kan studeres her: https://www.ptb.be/resultats2019

Tallene varierer noe i regionalparlamentsvalget, men de beste PTB-stedene ligger på topp i begge valgene, og også i EU-valget. I valget til EU-parlamentet velges kandidatene fra hver av regionene. Der fikk PTBs første innvalgte kandidat, Marc Botenga, 14,5 prosent av stemmene på regionsbasis i Vallonia. Det er verdt å merke seg at stemming ved valg er obligatorisk i Belgia. Det betyr at det kun er folk som avgir falske eller blanke stemmer eller er aktive  «abstensjonister» (som avstår) som ikke deltar. I Vallonia utgjør disse under 10 prosent, mens det i Flandern er under fem prosent. Sånn sett er valgdeltakelsen skyhøy i forhold til det gjennomsnittlige i årets EU-valg, 51 %, som av flere norske kommentatorer har blitt betegnet som rekordhøyt og av noen til og med som «massivt».

PTB har gjort et valg som skyldes en velorganisert valgkamp med en tydelig politikk mot budsjettkutt og kriseøkonomi: Motstand mot en 6 %-avgift på energi, krav om gratis kollektivtilbud, mot høye helseutgifter og for større rettferdighet i skattepolitikken. Men de har også holdt høy guard mot rasismen og høyrenasjonalismen som særlig vokser i Flandern med framgangen til Vlaams Belang. «Ytre høyre har ingenting å tilby folket. Det er opp til oss å bevise det: Fascismen skal ikke slippe til!», sier PTBs leder Peter Mertens i denne kommentaren til valget:

https://www.solidaire.org/articles/ptb-obtains-excellent-results-federal-regional-and-european-elections?fbclid=IwAR1YJXvOWE5FTCQbHLcD3dXwj4lIlpu1UY5G_BB1iOCq3JA92FdMZj2mQIk

Jacobin: «Hvordan marxistene vinner i Belgia»

Da PTB begynte å få stigende oppslutning på meningsmålinger, dels langt høyere enn det valgresultatet de har fått nå, framviste PTB-ledelsen stor nøkternhet i stedet for å la seg rive med i jubel over gode tall. Jeg gjorde et intervju med PTB-leder Peter Mertens i hans hjemby Antwerpen i mars i 2017:

https://halvorfjermeros.com/2017/03/30/rodts-belgiske-sosterparti-ptb-er-pa-vakt-mot-suksessens-fallgruver/#more-4621

Der vurderte han andre europeiske erfaringer med opposisjon fra venstre som på mange måter fikk sin bekreftelse nettopp gjennom EU-valget søndag 26. mai. Det gjelder ikke minst Syriza i Hellas som gikk på et kraftig nederlag:

-Se på greske Syriza, spanske Podemos, Sosialistpartiet i Nederland, dels Die Linke i Tyskland. De har alle på ulike måter enten gått til høyre eller måttet akseptere underkastelse for EU-troikaen. Det ville være utilgivelig ikke å lære av Syrizas nederlag. De unnlot å mobilisere og organisere motstand blant folk på venstresida, mens deres partikadre var fullt opptatt med å administrere systemet med talløse posisjoner i statsapparatet.

Det er økende interesse i internasjonale media for fenomenet PTB. I dette intervjuet med magasinet Jacobin gir nyinnvalgt medlem av EU-parlamentet Marc Botenga en bra framstilling av PTBs holdning til EU og kampen mot «de multinasjonale selskapenes Europa», som han kaller det:

https://jacobinmag.com/2019/05/marxists-brussels-marx-botenga-ptb-belgium-eu-elections?fbclid=IwAR1X2Du9v3oMt56aGq3Y56UTWb2EUAti_ky49s5ifJdLa0msqpuqNEX0w2Y

Botenga sier at EU-parlamentet må ses på som et demokratisk alibi for EU, uten evne til å ta initiativ til lovendringer innen et system der det er EU-kommisjonen som sitter med all makt.

-EU-parlamentet lytter også ofte mer til de multinasjonale selskapene enn til vanlige folk. Det er ikke den slags motkraft vi trenger. Den form for motkraft vi behøver er den som kommer fra eksempler som Ryanair-arbeidernes kamp (på tvers av landegrensene), havnearbeiderne og de unge i klimamarsjer, sier Botenga.

 

 

Brakvalg for det marxistiske PTB i Belgia

Som tendensen i mange andre EU-land gjorde de grønne et sterkt valg i Belgia. Men i det todelte landet er det to andre farger som blander seg inn; en brun bølge i Flandern og en knallrød framgang i Vallonia og Brussel. PTB får 12 seter i parlamentet.Mertens i Brusselregnet.jpgBildet: Lederen for PTB, Peter Mertens, nå innvalgt i den belgiske nasjonalforsamlinga fra Antwerpen, holder appelli  i 2017 foran demonstranter mot «Turtel taks», den upopulære skattereformen der partiet sto i spissen for motstanden som rettet seg mot alle de etablerte partiene. (Foto: Halvor Fjermeros)

Det grønne Ecolo, det ekstremhøyre og fascistinspirerte Vlaams Belang og det belgiske revolusjonære arbeiderpartiet PTB er Belgias valgvinnere: I all viraken rundt EU-valget har det gått det meste av media hus forbi at det parallelt har vært både nasjonalt og regionalt valg i Belgia. Og blant de som har omtalt valget på forhånd, som Klassekampen lørdag 25. mai, så var det «Greta-Thunberg-effekten» som fikk all oppmerksomhet. Den var forutsagt i flere meningsmålinger de siste månedene. Ecolo, et liberalt og svært markedsvennlig miljøparti som ivrer for å bruke klimaskatter, var f.eks målt til over 20 % rett før regionvalgets i Brussel. De endte opp med 16,2 %, en formidabel vekst siden 2014-valget. Men det var også PTBs framgang med en tredobling i Brussel til 11,4 % – en forutsagt vekst som ikke var nevnt i avisa. Valget til Brussels regionsforsamling gjorde Ecolo og PTB til de store vinnere med h.h.v. 15 (+7) og 10 (+5)seter:

https://www.rtbf.be/info/election/circonscription/detail_les-resultats-des-elections-regionales-bruxelloises-2019?id=10216032

Dobling i Vallonia, gjennombrudd i Flandern

Det belgiske arbeiderpartiet som heter PTB på fransk (i delstaten Vallonia og i Brussel) og PVDA på flamsk (i delstaten Flandern) har hatt sin største vekst over flere år i Vallonia. I Flandern, med sterke nasjonalistiske strømninger, har PVDA hatt større problemer med å vinne fram. Men med 5,3 % av stemmene i regionalvalget, en dobling siden forrige valg, har de brutt sperregrensa og også for første gang vunnet seter i nasjonalforsamlinga hvor PTB/PVDA nå er inne med 12 representanter. Det er en framgang på 10 fra forrige valg (2014) da de fikk sitt nasjonale gjennombrudd med to folk «på tinget». Med et resultat på 8,6 % på landsbasis er partiet nå det femte største i det virvaret som er av ulike partier på tvers av regionsgrensene i Belgia. PTB er jevnstore med Ecolo (12 vs 13 repr.), mens det store sjokket fra Flandern er at Flaams Belang kom inne med 18 folk i det føderale parlamentet:

https://www.rtbf.be/info/election/circonscription/detail_federal-le-vlaams-belang-frappe-fort-dans-les-premiers-bureaux-depouilles?id=10216027

PTB har over de siste par-tre år bygd seg opp i Vallonia, særlig omkring gamle industribyer som Liege og Charleroi. Her har de utfordret det sosialdemokratiske Parti Socialiste (PS) i kampen om arbeiderstemmene. I det nye regionparlamentet i Vallonia kom PS inn med 23 folk og mistet sju seter. PS fikk 26,2 % (minus 4,7), mens PTB gikk fram formidable 7,9 % til 13,7 og fjerde største parti, hakk i hæl på Ecolo. PTB gikk fram fra to til 10 seter i regionparlamentet. Og i de beste kretsene som noen av forstedene til Charleroi, får PTB over 17 % av stemmene. I Liege fylke fikk partiet hele 16,5 %.

Anti-kommunisme og styringstrøbbel

Belgisk politikk har vært vanskelig å styre tidligere og uten regjering i lang tid etter forrige valg. Det blir ikke enklere nå når de etablerte partiene har gått tilbake. I opptakten til valget har sosialdemokratene i PS hatt en forbigående suksess, etter målinger å dømme, med å skremme velgerne fra å stemme PTB i Vallonia. Argumentet var at det var «en bortkastet stemme» fordi PTB særdeles tydelig har sagt at de ikke vil gå i regjering sammen med PS. Bakenfor ligger anti-kommunismen mot det marxistiske PTB/PVDA som også aller seg et revolusjonært og kommunistisk parti. Etter valget har statsminister Charles Michel satt ord på fenomenet ved å slå PTB i hartkorn med Flaams Belang. Det er bekvemmelig å skjære kommunister og fascister over en kam, og Michel lover at han ikke vil snakke med noen av dem:

https://www.lalibre.be/actu/politique-belge/jean-luc-crucke-mr-on-ne-parlera-ni-aux-fascistes-ni-aux-communistes-5ceaf6659978e223b1f15163

Men PTBs framgang kan ikke gjemmes vekk. De utropes til en av valgets vinnere i media, og i tillegg til valgsuksess hjemme fikk PTB også en representant i EU-parlamentet.

 

 

 

 

 

Når sjarlatanen Hagtvet tøver

«Kombinasjonen kunnskapsløshet, autoritært sinnelag og politisk romantikk innbyr til de verste overgrep», skriver Bernt Hagtvet i Aftenposten 24. mai og fortsetter: «Partiet Rødt har vedtatt å beholde ordet kommunisme i sitt partiprogram. Det er et praktfullt eksempel på selvskading.» Og så ramser han opp alt som kan skrives på «kommunismens» konto av ugjerninger – for n’te gang. IMG_3270.JPG

«Rødt er naturligvis ikke skyldig i noen av disse konkrete forbrytelser», skriver professor Bernt Hagtvet i Aftenposten (23.5.) Men det er visst ikke så langt unna. For egentlig… Ja, så kommer Hagtvets remse over «kommunismens» drapsstatistikk som vi har lest utallige ganger før. Hans uutholdelig lettvinte omgang med omtrentlige definisjoner og tall, megastore tall («fra 51 til 75 millioner, avhengig av regnemåten» når han omtaler «Maos kyniske sprang fremover») er vi blitt vant til. At mannen titulerer seg som professor når han er ute i et slikt ærend, er en annen sak. Det er ikke mye akademisk eleganse over hans ubehjelpelige forsøk på snikmord av Rødt etter partiets sterkt mediefokuserte landsmøte. Jeg fikk for min del assosiasjoner til Jens Bjørneboes minneverdige kamp mot akademisk arroganse i innlegget «Når vi sjarlataner tøver» fra 1969.

Hagtvet er ikke interessert i Rødts politikk, ei heller i sosialdemokratiets fall – det europeiske så vel som det norske – som historisk hendelse som skjer i vår samtid. Det er i krysningspunktet mellom disse to fenomener en finner årsaken til Rødts suksess, ikke minst innen den nye arbeiderklassen og fagbevegelsen som i stadig større grad opplever politisk hjemløshet og søker mot det mer handlekraftige Rødt. En statsviter burde finne nok å tygge på her, men i stedet laster Hagtvet opp henvisninger til «kommunismens» gjøren og laden, hulter til bulter for å vise at Rødts «referanser til denne idearven (…) tyder på en langtkommen tankemessig bevisstløshet».

Tendensiøs

Les videre

De gule vestene på gatene igjen tre dager etter 1. mai

20.000 gule vester, Gilets jaunes, gikk på gatene i Frankrike den 25. lørdagen på rad. I Paris anklaget de innenriksminister Castaner for å være en løgner etter at han påsto at et sykehus ble «angrepet» 1. mai. Deretter dro de på grillparty.  img_0948

Bildet: 1. mai-parolene forfølger president Macron og hans minsistre. Denne  megaplakaten ble vist fram både 1. mai og i demonstrasjonen lørdag 4. mai i Paris. Foto: Halvor Fjermeros

Lørdag gikk ifølge det franske Innenriksdepartementets togtellere 1.450 gjennom Paris´ gater, mens samme kilde mente det var 18.900 – merk presisjonen! – som gikk i gule-vester-tog i hele Frankrike. Og velvillig opplyser fransk tv, i dette tilfelle kanalen LCI, at det er «ned» fra 23.400 forrige lørdag. Propagandakrigen om tallene har blitt så viktig for myndighetene at denne referansen må nevnes. Og LCI stiller da også det spørsmålet som «alle» vil ha svar på: Er dette slutten på de gule vestenes evne til å mobilisere, siden tallene var så lave.

Imponerende utholdenhet

Les videre

Snipp snapp snute for Podemos-eventyret?

Det spanske valget ga det sosialdemokratiske PSOE et løft og Unidas Podemos et markant tap av mandater. Nå ser det ut til at Pablo Iglesias, mannen som framfor noen personifiserer venstrepopulismen, ikke vet sin arme råd. podemosBildet: Partileder Pablo Iglesias tok Podemos nesten til himmels og deretter halvveis ned mot bakken igjen.

Det spanske folk lot seg mobilisere søndag til en rekordhøy valgdeltakelse på 75 prosent i et valg som bød på noen overraskelser. Det politiske landskapet i Spania har endret seg på forunderlig vis de siste fem år. Landet som inntil da i praksis var et topartisystem, har nå blitt et med to halvstore og tre halvsmå.

Bortsett fra gjennombruddet for det nye ytre-høyrepartiet Vox i det spanske valget, var det mest iøynefallende at det sosialdemokratiske PSOE under dets leder Pedro Sanchez. Riktignok sikret han seg ikke noe styringsdyktig flertall og må sannsynligvis inngå en krevende konstellasjon. Men paradoksalt nok er det Unidas Podemos  som nå stiller seg som garantist for en PSOE-regjering, mens det samme Podemos for bare få år siden trodde de skulle erstatte sosialdemokratene som landets største parti.

Unidas Podemos er en allianse mellom Podemos og det forente venstrepartiet Isquerda Unidas som i sin tid ble dannet som en partiallianse der det spanske kommunistpartiet var den sterkeste part. Unidas Podemos fikk 42 seter i det nye parlamentet, men satt med hele 71 i det forrige og tapte dermed hele 29 mandater. PSOE på sin side fikk 123 seter og vant 38 nye, hvorav mange antas å være velgere som har vært på lån til venstresida.

Sosialdemokratisk renessanse?

Les videre

Macrons våte drøm: Siste demo i Paris

Mens de gulvestene på Champs-Elysees gikk opp i røyk og ild sist helg, gikk klimamarsjen i Paris med 100.000 deltakere opp i en høyere enhet mellom grønne paroler, røde faner og gule vester. Media rir voldsbølgen i stedet for å informere om det franske opprørets dype røtter. Fortsatt støttet halve Frankrike les gilets jaune. IMG_0891.JPGBildet: Titusener møttes på plassen foran den gamle Paris-operaen sist lørdag for å tilslutte seg enda flere demonstranter på Place de la Republique. Denne gigantiske klimamarsjen unnslapp stort sett medias oppmerksomhet. (Foto: Halvor Fjermeros)

Sirenene fra kolonner av politibiler og fullasta mørkeblå gendarmeri-busser ljomet i gatene nord for Champs-Elysees lørdag formiddag. Dagen lang hang et helikopter over Paris’ sentrum og bidro til luftforurensing på høyt nivå. Menneskene på bakken så mot himmelen i undring, ungene pekte og ungdommer ga dem fingeren der oppe. Ved gatene inn til Madeleine-kirka trakk politiet på seg gassmaskene ved gatesperringene da jeg gikk mot Concorde-plassen. Det er der Champs-Elysees starter. Gata var allerede stengt med mange meter høye politigjerder. Samtlige gater rundt hele promenadegata var avsperret da omkring 5000 ordensstyrker omsider hadde fått tredd på seg brynjene og var utplassert i spredt orden. Da var krigen alt i full gang.

Illsinte svartkledte demonstranter satte fyr på kiosker, motebutikker, fiffens restauranter og til og med en bank i de tilstøtende gatene nær Triumfbuen. Blant kanskje 10.000 demonstranter fra gilets jaunes, de gule vestene, var det ca. 1500 som av politiet ble antatt å være aktive provokatører, eller det som på fransk heter casseurs. Hva skal vi kalle dem? Hooligans? Ildspåsettere og ranere var det i alle fall blant dem, og dagen derpå fikk de et tydeligere kjennetegn under navnet les Black Bloc. Disse svartkledte som dukker opp hver gang det er en større markering på gang hvor enn i verden det er, tok politiet bokstavelig talt på senga lørdag morgen. Eller gjorde de det?

Den egentlige demonstrasjonen druknet

Les videre

Italia tilslutter seg Kinas silkeveiprosjekt

Til Brussels store bekymring er Italia i ferd med å undertegne et memorandum om å bli del av det gigantiske kinesiske Belt and Road-programmet. Forhandlingene fortsetter fram mot Xi Jinpings presidentbesøk i Roma i slutten av mars.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kinas silkeveiprosjekt, oftest kalt One Belt, One Road, har hatt innpass i Hellas siden kinesiske COSCO inngikk en leasingavtale i 2016 for to tredeler av havna Pireus, en av EUs viktigste containerhavner. (Foto: Halvor Fjermeros)

Det er Financial Times som skriver dette i dag, 6. mars (https://www.ft.com/content/) etter å ha snakket med Michele Geraci, undersekretær i det italienske økonomi- og utviklingsdepartementet. «Vi ønsker å forsikre oss om at ‘Made in Italy’-produkter kan bedre sin suksess målt i eksportvolum til Kina, som er verdens raskest voksende marked», sier Geraci til avisa. Hvis avtalen blir signert under president Xis besøk blir Italia det største landet og det første G7 landet som tilslutter seg Kinas prestisjeprosjekt, skriver CNN https://edition.cnn.com/2019/03/06/europe/china-italy-belt-and-road-intl/index.html.

Kinas infrastruktur-diplomati

Hvis Italia, et av EUs stiftelsesland og Romatraktatens hjemland, inngår en slik avtale med kina, vil dette skape hodebry i Brussel, så vel som i Det hvite hus. Derfra lyder  allerede protestene fra talsmann Garrett Marquis: «Vi er skeptiske til at en tilslutning fra Italias regjering vil bringe noen langvarige økonomiske fortrinn til det italienske folk, og det vil kunne medføre at Italias globale anseelse i det lange løp vil lide skade.» Bak denne klare advarselen ligger USAs syn på Kinas «infrastruktur-diplomati» som negativt for Vesten.

Belt Road-initiativet (BRI), altså gjenopplivinga av Silkeveien både til lands og til sjøs, omfatter nå mer enn 80 land i Eurasia, Midt-Østen og Afrika. Det innebærer enorme investeringer i jernbane, containerhavner og godsterminaler i alle land som tilslutter seg programmene. Utviklingsprosjektene er også knyttet opp til den ekspanderende multilaterale investeringsbanken AIIB (Asian Investment and Infrastructure Bank) som har sitt hovedkontor i Beijing. Investeringsframstøtene oppleves som en direkte trussel mot EUs enhetsbestrebelser og av enkelte blitt sett på som en trojansk hest som spiller på svake EU-land som tørster etter kinesiske investeringer, som Hellas og Portugal allerede har godtatt.

16 + 1 – med blikk for Balkan 

Kina har investert tungt særlig i Balkan-landene som igjen er en del av gruppa som kalles 16 + 1. Det er koden for 16 sentral- og øst-europeiske land, hvorav 11 er i EU og fem utenfor, pluss Kina. Ungarn og Serbia ser på dette som et verdifullt og østvendt vennskap, mens Polen betegner BRI som uante muligheter for nye investeringer. Balkan-landene utenfor EU som nyter godt av dette programmet er foruten Serbia de fire naboene Albania, Bosnia og Herzegovina, Makedonia og Montenegro. Disse er igjen knyttet til infrastrukturinvesteringer som begynner i Hellas.

Et av de første brohodene Kina skaffet seg i Europa var Pireus, Atens havneby og en av EUs største containerhavner. Der har det kinesiske statseide shippingselskapet COSCO inngått leasingavtale i 2016 for å drifte to tredeler av den enorme havna i 25 år. I praksis er dette en rein overtakelse av den greske havn der kineserne investerer stort i nye dypvannskaier for siste generasjons containerskip. Og neste skritt er jernbaneopprusting med direkte forbindelse fra Pireus opp gjennom Balkan til Budapest.

At Italia nå står for tur som Kinas samarbeidspartner er ekstra følsom i Brussel etter at EU-kommisjonen i fjor høst nektet å godkjenne Italias underskuddsbudsjettering. (At Frankrikes president Macron etter opprøret fra de gule vester har måtte gå inn for et større underskudd på budsjettet enn det italienske, er kun et tegn på noen er likere enn andre i EU-systemet). Kinas president Xi er antatt å ville møte den budsjettoppsetsige italienske statsminister Giuseppe Conti under sitt besøk i Roma 22. mars. Dagen før skal EUs medlemsland møtes i Brussel for å diskutere en felles holdning til Kinas investeringsoffensiv. Og et nytt toppmøte vil finne sted i EU-hovedstaden 9. april med kinesiske representanter til stede, opplyser Financial Times.