Kinas «Marshallhjelp» til EU har pågått lenge; nødhjelpen er bare toppen av kransekaka

Forestillingene om EU som synonymt med «internasjonal solidaritet» blekner i takt med kinesiske nødhjelpstiltak til Italia og Spania. Unionens eksistensielle dilemma dreier seg om mye dypere strukturer – som gjør drømmen om «et annet EU» til en illusjon. (Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 2. april i en litt forkorta versjon.)PC030589.JPG

Bildet: Bakom Beijings pagoder synger Kinas ekspansjon. Den moderne varianten av Silkeveien, Belt Road Initiative har blitt bygd i årevis, til vanns og til lands, ikke minst med Italia som siktemål. Foto: Halvor Fjermeros 

Den kinesiske telegiganten Huawei har gitt beskyttelsesforklær og 200.000 munnbind til sykehus i Milano og også tilbudt italienske nødsykehus trådløse nettverk og en videokonferanseplattform. Alibaba-stiftelsen til Kinas rikeste mann, Jack Ma, har sendt fly med smittevernutstyr til 70 land, og også Norge mottar slik støtte. Dagens Næringsliv benyttet mandag sjansen til å advare mot faren for norsk takknemlighetsgjeld til Kina og ser det større bildet – som alle nå ser – i Kinas posisjonering som ny supermakt.

I skarp kontrast til Kina står EU, hvis nødstedte medlemsland langt fra å akkumulere takknemlighetsgjeld, i stedet bryskt fikk beskjed om at det ikke var noen gjeldslette i vente fra EU. Det var sjef i sentralbanken ECB, Christine Lagarde, som med denne uttalelsen skapte uro i det italienske gjeldsmarkedet og for to uker siden overfor sitt eget bankstyre måtte gå til den svært uvanlig handling å beklage uttalelsen. Men skaden hadde skjedd, og Lagardes lapsus har blitt stående som symbol på EUs udugelighet som ansvarlig krisestab.

Ingen europeiske land svarte på Italias bønn om hjelp da tallene på smittede og døde føyk i været, mens Kina raskt var på pletten og ikke bare bisto Italia, men også Iran, Serbia, Hercegovina og Polen. Sist uke møttes EU-rådet for å prøve å lappe lekkasjene i overbygget i det felleseuropeiske huset der det knaker faretruende i takåsene. Ni EU-land krevde utstedelse av «koronaobligasjoner» for å lette byrdene i gjeldstyngede medlemsland, mens de flinkeste elevene i budsjettklassen, Tyskland og Nederland, vrei seg på pultene. Kompromisset lød på at fristen for forslag til nye tiltak ble satt til to uker etter møtet! Tiltakene kommer på ny for seint og er sannsynligvis utilstrekkelige. I mellomtida bøter Tyskland på skaden ved å ta imot andre lands koronapasienter til sykehus med god sengeplass.

Dagen før statsminister Solberg varslet sine krisetiltak, hadde hun ett forbehold: Vi må undersøke med ESA om redningspakkene for næringslivet er i tråd med EØS-reglene. Norsk underdanighet fornekter seg aldri. EU-land kappes nå om de mest drastiske krisepakkene, med Tysklands brudd på sin egen hellige budsjettdisiplin som det mest eklatante eksempel. Og det uten å vente et sekund på Brussels dom. Norge, derimot, som ikke engang er med i EU, ber pent om lov. Og det i en situasjon der EU har spilt fallitt for åpen scene som handlekraftig «overnasjonalitet».

Den globaliserte økonomien har kommet til et foreløpig vendepunkt. Den konsumdrevne og spekulative levemåten vår rakner. Vettløs transportering av mennesker og just-in-time-varer til vanns, til lands og i lufta med, er bare så ute som næringsprinsipp. Denne underliggende økonomisk-økologiske krisa var lenge godt synlig. Norwegian cruiset på stødig kurs mot nødlanding før noen hadde lært seg å uttale Covid-19, XXL og G-sport heiv etter pusten lenge før skisesongens svik, Tysklands bil- og eksportkrise var akutt alt i fjor og Kinas vekstanslag var for lengst skrudd ned. Det skulle bare et virus til for å maksimere den krisa som kapitalismen sjøl har brakt oss inn i. Og krisa er dypt forbundet med den globaliserte produksjonsmåten som også utgjør selve grunntanken i EU med dets frie flyt av kapital så vel som av sosial dumping innen arbeidslivet.

I en kronikk i denne avis på selve brexit-dagen 1. februar skreiv jeg: «Nå er det tid for å se på EUs egne problemer. For EUs gullalder, formet i 1990-tallets globalistiske optimisme med euroen som skinnende symbol på medaljens framside, er over. Det fins ingen vei tilbake til det «nasjonenes Europa» som noen nye EU-land drømte om (…) Den rådende ideologi, den som skapte solskinnsvarianten av EU, er i ferd med å grunnstøte.»

Sjølsagt hadde ante jeg ikke hva som skulle komme. Det vi alle lærer, på ny, er at det er i kriser at iboende svakheter trer fram. Nå er det blitt allmenn livsvisdom at globaliseringa fører til en sårbarhet for det enkelte land som kan være skjebnesvanger i nødens stund. Vi oppdager «plutselig» at vi er uten egen medisinproduksjon, tilstrekkelige kornlagre og at vi har hatt en halvering av antall sykehussenger på skremmende kort tid. Og framfor noe har vi sett hvordan langvarig nedbygging av landbruket har blottlagt vår manglende evne til egenforsyning av mat. Sjølberging har – i tillegg til dugnad – blitt månedens moteord, seinest brukt på kommentarplass i Aftenposten sist uke.

Det er to måneder siden brexit-dagen. Det avfødte de mest høystemte lovsanger til europeisk fellesskap og solidaritet og ditto anklager om nasjonalisme og proteksjonisme mot Storbritannias enegang. Civitas Jan Erik Grindheim utstedte i Fædrelandsvennen, som bestilt av en tidligere leder for Europabevegelsen, et håp om at «kanskje det burde føre til en ny debatt om norsk medlemskap i EU». Professor Bernt Hagtvet mente i Aftenposten å vite at «brexit har styrket EU (…) I stedet møtte de (britene, altså) et samlet Brussel som forhandlet smidig og rasjonelt. EU kommer styrket ut av dette skuespillet». I samme innlegg mente han at Norge nå måtte inn i EU for å tilslutte seg denne verdens siste rest av sivilisasjon mot barbariet på alle kanter. Sven Egil Omdal valgte en annen dramatisk variant i Stavanger Aftenblad: «Nå sier jeg ja til EU – et annet EU». Altså, bill.mrk. «tidl. EU-motstander konverterer til ja». Det skjedde som refleks på det ufyselige fenomen at Boris Johnson sto forrest i det britiske slaget. Logikken er at «sånne folk vil vi ikke mene det samme som» og det følger oppskriften til den unge Labour-skribenten Owen Jones som var EU-motstander et stykke inn i folkeavstemningskampen i 2016, inntil Boris Johnson ble nei-general – og Jones dermed ble ja-mann. Hvis det pågår noe skuespill her, så må det være denne formen for rollebytte, midt i akten.

«Et styrket EU» og «ja til et annet EU» framstår nå som replikker fra en glemt B-film. EU strever som aldri før med samholdet. Avmektigheten kom seinest til syne i de avbrutte budsjettforhandlinger i februar, og før det i flyktningkrisa. Det er ikke bare bortfallet av det britiske nettobidraget på 11 milliarder euro som merkes, selv om det er penger, det og. Mye mer grunnleggende er den uforløste fellesvalutaen, sjøsatt i globaliseringas oppgangstid, men et smertens barn tvers gjennom eurokrisa etter 2008-krasjet.

Eurosonen er i en så elendig tilstand at «vi står overfor en tiårlang gjenreising», skreiv kommentator Wolfgang Münchau i Financial Times (oktober 2017). Dette dreier seg ikke om politikk på enkeltområder, men helt grunnleggende strukturelle problemer mellom inkompatible nasjonale økonomier. Siden eurokrisa i 2011-12 har det stadig kommet sterkere signaler om et tospors-EU, med ulike varianter av kjerneland mot randstater. Dette har vært forsøkt motvirket, særlig av superstatsambisjonene til president Macron, mannen som har sverget på at brexit ikke må bli en suksess. Men med nye koronabriller på ser han trolig at denne visjonen er i ferd med å falle like dypt som tidevannet ved hans hjemlige kyster i Nord-Frankrike. Hans advarsel sist uke om at EU-prosjektet trues av faren for undergraving av Schengen-prinsippene, kan tyde på det.

Den nødhjelp som nå ytes fra Kina (om enn med reklamasjon på noen av produktene), og som vestlige medier advarer mot faren for avhengighet av, er bare en krusning på overflaten over den tunge undervannstrømmen som lenge har drevet inn fra øst. Den heter Belt Road Initiativ (BRI) og er Silkeveien i vår tids gevanter. Det er et gigantisk investeringsprosjekt der Kina kjøper, leaser og låner havner, bygger jernbaner og all tenkelig infrastruktur som omfatter langt over 100 land i Afrika, Midt-Østen og Europa. Det store gjennombruddet i EU skjedde da Kinas og Italias statssjefer undertegnet en felles BRI-avtale i mars i fjor, til høylytte protester fra både Brussel og Washington. Dette skreiv jeg om i en artikkel for et år siden:

https://halvorfjermeros.com/2019/03/06/italia-tilslutter-seg-kinas-silkeveiprosjekt/

EU nektet Italia å vedta et underskuddsbudsjett høsten 2018 for å få vekst i økonomien (mens Frankrikes regjering la fram et større budsjettunderskudd kort tid etter pga uroen rundt de gule vestene, som ble godkjent av EU!), bare måneder før Kina kom seilende med sin stimuleringspakke. Kinas støtte i kampen mot korona kroner sånn sett bare en langvarig «Marshallhjelp» retta mot Europa, mens EU står igjen som avdanka superstar – gult på blått.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s