Fredag den 13. for Labour – og for EUs indre kaos

Ut av EU over nyttår: En utmattende brexit-prosess har skapt politikerforakt i n’t potens, en forakt som har rammet Jeremy Corbyn hardt. Nå har britene sagt fra hvor skapet skal stå. Det vil raskt vende Europas blikk mot Brussel og eksponere EUs grunnleggende indre problemer som har hopet seg opp de siste år.download.jpgBildet: Get it done! 31. januar er Storbritannia formelt ute av EU. Da starter en forpliktende – og langvarig – forhandlingsprosess for en handelsavtale mellom britene og EU.

Det er ikke langt fra Kapitol til den tarpeiske klippe, heter det kjente ordtaket fra Romerrikets tid. Jeremy Corbyn har merket hvor få skritt det dreide seg om. I 2017 pustet han Theresa May i nakken og skaffet Labour det nest beste valgresultatet siden 1945, mens han i går fikk se vrangsida av det britiske valgsystemet og gikk på partiets største nederlag siden 1935.

Dette utfallet forutsa YouGov allerede 27. november da de ga Boris Johnsons tory-parti 359 medlemmer i parlamentet (MP’er) med 43% av stemmene, mens Labours antall MP’er ble anslått til 211 og 32%. Resultatet av valget ligger svært nær dette varselet: De konservative fikk 364 og 43,6% og Labour 203 og 32,2% når en krets mangler. Dessuten fikk instituttet nær full klaff i å forutsi det skotske nasjonalistpartiets kraftige framgang (+13 MP’er) og det liberale partiets nesten totalkollaps fra 13 til 3 MP’er.

Labour gikk i brexit-fella

Det var YouGov som var en av få meningsmålere som forutså Corbyns brakvalg i 2017, i motsetning til andre institutter og kommentatorer som ikke så det som en mulighet. Corbyn dreiv en imponerende kampanje der han samlet tusenvis av tilhørere på møter over hele landet. Han skapte en entusiasme som ikke hadde vært hørt og kjent siden fagbevegelsens gullalder i britisk politikk fram til 1980-tallet. Også i denne valgkampen har Corbyn samlet store folkemengder, men til tross for stor begeistring for Labours valgmanifest, sier foruroligende mange tidligere Labour-velgere at de ikke stoler på Corbyn som partileder og mulig statsminister. Dette rapporterer mine kontakter i Yorkshire som har stått på som løktetennere de seinere ukene for å verve stemmer i områder der storbyen Sheffields «urbanisme» møter de tidligere arbeidertunge valgdistriktene der stålindustri og kullgruver dominerte landskapet for bare en generasjon siden.

I begynnelsen av denne uka hadde jeg en utveksling med fagforeningsaktivisten Gareth Lane i Sheffield. Min påstand var at tross iherdig innsats fra 10.000 aktivister så ville ikke Labour oppnå en repetisjon av 2017-valget. «You tell me that from Norway!» lød utbruddet som svar. Og da jeg påpekte at Labours forvirring rundt brexit i valget var en hovedgrunn til motgangen, var svaret at Labour har en klar holdning til Brexit. Og Gareth Lane er ikke engang medlem av Labour, men dreiv valgkamp for tre progressive Labour-kandidater i regionen. Det er ingen grunn til å klandre valgaktivister for denne formen for sjølbedrag, men sett utenfra, eller for den saks skyld ovenfra, fra partiledelsen i Labour, så er det liten tvil om at det nettopp er partiets håpløse «ikke-standpunkt» til brexit som har felt partiet. For i realiteten er det et pro-EU-standpunkt Labour har inntatt, men innpakka i prosedyresnakk om nye forhandlinger og ny folkeavstemning. Det liberale partiet var ærligere og sa rett ut at de ville forbli i EU og gi blanke i brexit-flertallet i 2016. Det ga dem et katastrofevalg til svar.

EUs tap av en ytre fiende

For EU-toppene i Brussel har brexitprosessen som har trukket i langdrag vært som en lindrende sårsalve. De har kunnet le og godte seg over klovnene i det britiske parlamentsirkuset som kun takket være sirkusdirektørens gjentatte «ooooorder»-utrop ikke har gått i fullstendig oppløsning. Men med «Brexit done» vil klimaet skifte i Brussel.

For EU har det hopet seg opp en kø av problemer og indre motsigelser gjennom de seinere år. Tyskland, EUs industrielle lokomotiv, opplever nå ei produksjonskrise som rammer landets sterke eksportindustri for fullt. Bilproduksjonen har falt med 15 prosent det siste året. I Frankrike opptrer en sjølbevisst president Macron som en stadig mer pågående talsmann for et fullt integrert EU, et føderalt EU der stadig flere beslutninger, inkludert budsjettpolitikken, skal vedtas på øverste plan. Samtidig opptrer Macron som en ny de Gaulle i sin USA-kritiske rolle i Nato-sammenheng, med ambisjoner på vegne av EU som sjølstendig forsvarsmakt.   Opp mot det føderative franske framstøtet står de østeuropeiske EU-landene i samlet front mot økt integrering. Denne motsigelsen er så grunnleggende i EU at ingen vedtak i EU-kommisjonen kan oppheve den.

Når britene trer ut av EU er det ikke bare bortfallet av Storbritannias EU-kontingent på mer 130 milliarder kroner i året som vil begynne å svi. Da vil EUs indre problemer komme til syne i fullt dagslys. Det kan by på spennende oppdgelser i åra som kommer.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s