De sovjetiske krigsfangene fortsatt gjemt i glemselen

Da den tyske Lapplandsarmeen trakk seg vestover under Finnmarks frigjøring fulgte 22.000 sovjetiske krigsfanger med. De ble satt direkte i dødsleire for bygging av Lyngenlinja i Troms vinteren 1944/45 og var blant ofrene for det største nazistiske folkemord på norsk jord.kirkegårdskrigen forside

Bildet: De sovjetiske krigsfangenes vanskjebne under krigen fortsatte under den kalde krigen med den hemmelige Operasjon Asfalt da 8.600 fangelik ble gravd opp og flyttet til en ny fellesgravplass på Tjøtta. Kun ett sted lyktes det motstanderne av denne gravskjendingen å stanse flyttinga, nemlig på kirkegården i Mo i Rana. Her holder forfatteren Torborg Nedreaas tale i anledning årsdagen for den russiske revolusjon 7. november 1951, fem dager etter at store masseprotester stanset oppgravingsforsøket.

Stor honnør til programleder Ingerid Stenvold og NRKs tre timers lange tv-sending fredag 25. oktober, på selveste dagen for den sovjetiske innmarsjen i Kirkenes. Og likedan til NRK P2s radiofolk i Ekko som ukene fram til frigjøringsdagen gjorde grundig dokumentasjon av historien om det dødelige felttoget fra den fastfrosne Litsa-fronten som startet frigjøringa av Norge høsten 1944. Tidsvitner fikk taletid, nye historiske bidrag ble gitt plass, den «offisielle» norsk framstillinga ble utfordret. På ett punkt var det imidlertid lite fokus, nemlig på de sovjetiske krigsfangene. Det var nærmere 100.000 av dem i Norge fra 1941 til 1945. Og de spilte også en sentral rolle under den tyske retretten som følge av Den røde armes offensiv fra Finland og fra Litsa-fronten mot Kirkenes.

Krigen om krigen tar aldri slutt

Kampen om Sovjets rolle og hensikter med Finnmarks frigjøring hadde allerede pågått i mange måneder da støtet fra sovjetarmeen begynte fra vest for Murmansk. Arne Ording, rådgiver for utenriksminister Trygve Lie, holdt et langt radioforedrag fra London om storhendingene 31. oktober 1944. Kanskje var det en taktisk betinget velvilje som brøt ut i seiersrusen: «Det har aldri vært noen konflikt mellom Norge og Russland, hverken før eller etter revolusjonen i 1917. Sovjet-Samveldet har under denne krig på mange måter vist sin sympati for vår frihetskamp.» Ordings syn ble ikke delt av alle, men tittelen var det få som motsa: «Kirkenes befridd av den sovjetrussiske armé». Siden dreide perspektivet, og skepsisen til Sovjet økte med temperaturfallet i den kalde krigen. Historikerhegemoniet langt inn i etterkrigstida la lokk på mange sider ved dette kapitlet. 8-bindsverket Norge i krig har for eksempel et kapittel hvis tittel lyder Sovjetisk frigjering av Norge? Spørsmålstegnet røper en redsel for å ære den som æres bør, så seint som i 1987. Det kan nå trygt fjernes. For ingen andre enn Sovjetunionens hærstyrker og fly, dårlig skodde hester og reinsdyr, oppofrende og kanskje både redde og uredde soldater var det som slo tyskernes 20. bergarme, Lapplandsarmeen, på retrett.

Men kampen om den 2. verdenskrigs historie stopper aldri. Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen har gjort det til en øvelse å forklare at Finnmarks frigjøring var «et fellesprosjekt» som han sa til NRKs Ekko, underforstått en alliert dugnad, der han kanskje også inkluderer den norske styrken på 280 mann som kom fra England en måned etter Sovjets inntog. Det var et reint symbolsk bidrag. Et «gigantisk fellesprosjekt» heter det også i en kronikk på vegne av regjeringa (19.07.19). Statsråden erkjenner Sovjets rolle, men eneerobringen av Kirkenes skjedde fordi «andre allierte styrker var knapt tilgjengelige for frigjøringen av Norge.» Det er en svært pen måte å si at eksilregjeringa i London var tvunget til å tilby Sovjet en frigjøringsavtale da det begynte å haste våren 1944. Forgjeves hadde de bedt om britiske og amerikanske styrker, og også blitt behørig advart mot å gi Sovjet lillefingeren som siden kunne sluke hele hånda. Men som den ikke akkurat sovjetvennlige historiker Olav Riste skriver om saken (bind 7 av «Norge i krig»): «Til alt dette hadde Den norske regjeringa eitt tungtvegande motargument: Dei vestlege alliertes manglande vilje til å planlegge og reservere militære styrkar for frigjeringsoperasjonar i Norge.» At Sovjet i løpet av krigen mottok vestlig støtte i form av militært materiell vedrører ikke dette avsnittet i krigen. Og skal en gjøre opp hele regnskapet så må vi ta med Sovjets tap i Litsa-felttoget, og ikke bare de 6-700 soldatliv som gikk tapt på norsk side av grensa. En minimumsberegning for avsnittet Petsamo-Kirkenes er 6.000 drepte soldater, gjort av historiker Ole-Jacob Abraham basert på russiske kilder. James F. Gebhardt, tidligere amerikansk offiser, bruker tallet 16.000, men det er vel å merke «tap», dvs både drepte og sårede. Så tallet ligger trolig nærmere 6.000 enn 16.000, eller kanskje nær de totale tap på rundt 10.000 av sivile og militære Norge hadde under hele krigen.

Det aller siste utslag av «krigen om krigen», som pågår på brei politisk front verden rundt, er EU-vedtaket av 17. september i år ved 80-årsmarkeringa for krigens start der de tillegger Nazi-Tyskland og Sovjetunionen felles ansvar for krigsutbruddet. Eller som det heter i punkt 1 av resolusjonen: At den 2. verdenskrig (…) var forårsaket av den beryktede Nazi-Sovjet-avtalen om ikke-aggresjon av 23. august 1939, også kalt Molotov-Ribbentrop-avtalen, og dens hemmelige protokoller, som tillot to totalitære regimer som delte målet om verdenserobring å dele Europa inn i to innflytelsessfærer.» Formuleringene er som hentet rett ut av den kalde krigens fryseboks, pyntet med vår tids begrepsbruk og etterrasjonalisering, blottet for vilje til å se de bakenforliggende årsaker til krigsutbruddet. Om Stalin led aldri så mye av forfølgelsesvanvidd, så trengte man ikke være paranoid for å forstå signalene gjennom mange år fra Hitler om at Sovjet var hovedfienden. Sovjets utenriksminister Litvinov, Molotovs forløper, hadde i årevis arbeidet for en avtale om kollektiv sikkerhet mellom Sovjet og vestmaktene, mens de franske og britiske regjeringer i det lengste håpet at Hitler og Stalin skulle gå i strupen på hverandre. Eller som historikeren Eric Hobsbawm formulerte det: «Kort fortalt var der en vid kløft mellom å erkjenne aksemaktene som en hovedfare og å gjøre noe med det.» Uten pakten i 1939 og pusterommet fram til «Operasjon Barbarossa» i 1941 ville Sovjet neppe vært i stand til å møte et tysk angrep slik det etter hvert utviklet seg. Og konsekvensene for verdenshistorien er vi alle like uvitende om.

De sovjetiske krigsfangenes ofre

En del av prisen Sovjet betalte for sin avgjørende motstand mot Hitlers hær var at anslagsvis 3,3 millioner av i alt 5,7 millioner sovjetiske krigsfanger i Tyskland døde. At de tyske nazistenes menneskesyn ble avgjørende for deres skjebne, er hevet over enhver tvil. At de sovjetiske slavearbeiderne også fikk merke en negativ norsk holdning til disse folkegruppene, ble dessverre bekreftet i et mangelfullt oppgjør mot tyske krigsforbrytere etter krigen. Og da er vi tilbake til fangene som fulgte Lapplandsarmeen.

Tidligere tall på sovjetiske krigsfanger som var med på manøvren fra Nord-Finland og Finnmark til Troms har vært for lave. Det nyeste anslag er omkring 22.000, gjort i Gunnar Hatlehols avhandling ved NTNU i 2015. Det er en menneskemengde nesten på størrelse med Harstad by som skulle marsjere opptil 1500 km. Pisket fram i hastverk, med kulde og matmangel, ble dette for mange krigsfanger en dødsmarsj der tapstallene forblir ukjente. Målet for retretten var å bygge en ny forsvarslinje ved Skibotn-Lyngen-linja som et tenkt forsvar mot en framrykkende sovjetisk arme. Mange krigsfanger ble sendt videre til Tyskland etter ankomst Norge, men flere tusen ble umiddelbart satt i anleggsarbeid. Det utviklet seg til å bli den mest dødelige behandling tyskerne utsatte fangene for under hele krigen. Høyt til fjells, i det mest uframkommelige landskap og den hardeste årstid vinteren 1944/45 ble sovjetiske slavearbeidere drevet i døden med hardt arbeid, matrasjoner ingen kunne leve av, men også ved drap og annen vold som førte til døden. Dette dokumenterte den britiske War Crimes Commission i 1945 og slo fast at det hadde foregått de klareste brudd på internasjonal lovgiving for krigførende land, nedfelt i Genevekonvensjonen som var ratifisert av Tyskland lenge før krigens start. De beskriver også fangeleiren Mallnitz i Kitdalen, der kommisjonen fant massegraver med 143 lik, hvorav 54 hadde blitt skutt og flere mishandlet til døde. Det var general Ferdinand Jodl som etablerte Lyngenavsnittet og som var ansvarlig for utryddelsesleiren. Lille-Jodl, som han ble kalt, hadde en eldre bror, Alfred Jodl, som var general og Hitlers operasjonsleder og som ble henrettet etter dom i Nürnberg i 1946.

De sovjetiske krigsfangene langs Lyngenlinja kom i tillegg til fangene som allerede hadde arbeidet i inntil fire år under slavevilkår i Norge. De ble satt til å bygge tyske festninger så vel som fabrikker, vei og jernbane. Dette var sivile anlegg som umiddelbart ble tatt i bruk eller utbygd videre etter krigen, som Årdal og Sunndal Verk og NSBs bygging av Nordlandsbanen. 13.700 sovjetiske krigsfanger døde i Norge under krigen, inkludert tapene i de to store skipsforlisene til «Rigel» og «Palatia». Til sammenlikning døde totalt 10.262 nordmenn, sivile som militære, i krigsrelaterte handlinger under 2. verdenskrig. Blant disse var det sjøfolkene i handelsflåten som betalte den høyeste prisen med nær 4.000 tapte liv.

Krigsfortellingen: Jødene kom med, men ikke sovjeterne

Kan urett måles i tall? Kanskje ikke. Men det er ikke til å komme utenom at når vi skal gjøre rede for Hitler-Tysklands ugjerninger, så ruller det fram millioner av ofre: Seks millioner jøder, 1,5 millioner romfolk (sigøyenere), 27 millioner sovjetiske og over en million jugoslaviske liv, sivile og militære. De seinere år har jødenes skjebne i Norge under krigen fått stor oppmerksomhet. Antisemittismen i mellomkrigstida har kommet i fokus for å forklare det okkuperte Norges bidrag til Holocaust.

I en kronikk Aftenposten (29.12.18) i etterkant av fjorårets store debatt over Marte Michelets bok om emnet, startet historiker Olav Njølstad sin oppsummering slik: «Det norske Holocaust var nazistenes største krigsforbrytelse i Norge under andre verdenskrig». Slik det er formulert blir det nærmest stående som en eksklusiv krigsforbrytelse hevet over alle andre illgjerninger. Og rett skal være rett, jødene som ble deportert til tyske dødsleire var norske statsborgere og de som døde utgjorde mer enn en tredel av samtlige norske jøder i 1940. Det var en skremmende stor andel. Like store eller større massearrestasjoner fant også sted mot andre grupper, som lærerne før deportasjonen til Kirkenes i 1942 og mot politiet i 1943. Det spesielle med jødene var at det skjedde på etnisk grunnlag, basert på nazistenes raseideologi. Men det var nettopp det som var begrunnelsen for tilintetgjørelsen av de sovjetiske krigsfangene også. Og selv om de ikke var norske statsborgere, så skjedde dette bidraget til det store tyske folkemordet på norsk jord og som ledd i den nazistiske slaveøkonomien der jøder og russere sto nederst på skalaen over mindreverdige raser.

Det som føyer nasjonal skam til urett er den norske stats beslutning om å grave opp de sovjetiske fangelikene kysten rundt og flytte dem til en ny felles gravplass høsten 1951. Det skjedde i den hemmelige Operasjon Asfalt som ble iverksatt av forsvarsminister Jens Chr. Hauge i Gerhardsens regjering. Mer enn 8.500 lik ble gravd opp og flyttet til en felles kirkegård som i hui og hast var blitt etablert på Tjøtta. Det hele var et utpreget politisk trekk i den kalde krigen. Operasjonen var ukjent for offentligheten til inn på 1990-tallet, og da er det desto mer paradoksalt at nevnte historiker Njølstad er taus om denne episoden av krigsforbrytelsen mot sovjetfangene. For i hans 900-siders biografi om Jens Chr. Hauge fra 2008 er ikke likflyttingen nevnt med ett ord.

Offisielt brukte nazi-lederne Sovjets manglende signering av Geneveavtalen av 1929 som grunn for ikke å følge regler for anstendig fangebehandling. I krigens siste fase prøvde de å skjule sine spor, som ved dødsleiren Mallnitz ved Lyngen. Men kommandant Ferdinand Jodl ble aldri dømte for sine forbrytelser som ansvarlig for både dødsmarsj og dødsleire i krigens siste, desperate fase. Per Kristian Olsen har i sin nye bok om 1944 nettopp pekt på at Jodl burde vært dømt for krigsforbrytelser som ansvarlig for Finnmarks nedbrenning. Men til tross for at han satt fengslet, blant annet på Akershus, kunne reiste hjem til Tyskland i 1947. Verken han eller general Lothar Rendulic, sjefen for hele Lapplandsarmeen, ble dømt som krigsforbrytere for overgrepene i Norge. Rendulic ble derimot dømt for krigsforbrytelser mot jugoslaviske partisaner i Kroatia. Men han unngikk dødsstraff. Under rettsoppgjøret ble svak bevisførsel brukt, også i norsk rett, for ikke å dømme tyske krigsforbrytere i tråd med internasjonal rett. Et stygt eksempel på det kjenner vi fra Kristiansand der massedrap på russerfanger, som de 36 som ble skutt på Bragdøya, endte med at den lokale Gestaposjef Kerner ble frikjent for drap på sovjetiske krigsfanger. Han ble kun dømt for forbrytelser mot norske patrioter.

Dette er dessverre symptomatisk for rettsoppgjøret i dette nesten glemte kapitlet i vår nære fortid. Så kampen om krigens historie fortsetter.

 

 

 

En kommentar om “De sovjetiske krigsfangene fortsatt gjemt i glemselen

  1. Tilbaketråkk: De sovjetiske krigsfangene fortsatt gjemt i glemselen | steigan.no

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s