Når sjarlatanen Hagtvet tøver

«Kombinasjonen kunnskapsløshet, autoritært sinnelag og politisk romantikk innbyr til de verste overgrep», skriver Bernt Hagtvet i Aftenposten 24. mai og fortsetter: «Partiet Rødt har vedtatt å beholde ordet kommunisme i sitt partiprogram. Det er et praktfullt eksempel på selvskading.» Og så ramser han opp alt som kan skrives på «kommunismens» konto av ugjerninger – for n’te gang. IMG_3270.JPG

«Rødt er naturligvis ikke skyldig i noen av disse konkrete forbrytelser», skriver professor Bernt Hagtvet i Aftenposten (23.5.) Men det er visst ikke så langt unna. For egentlig… Ja, så kommer Hagtvets remse over «kommunismens» drapsstatistikk som vi har lest utallige ganger før. Hans uutholdelig lettvinte omgang med omtrentlige definisjoner og tall, megastore tall («fra 51 til 75 millioner, avhengig av regnemåten» når han omtaler «Maos kyniske sprang fremover») er vi blitt vant til. At mannen titulerer seg som professor når han er ute i et slikt ærend, er en annen sak. Det er ikke mye akademisk eleganse over hans ubehjelpelige forsøk på snikmord av Rødt etter partiets sterkt mediefokuserte landsmøte. Jeg fikk for min del assosiasjoner til Jens Bjørneboes minneverdige kamp mot akademisk arroganse i innlegget «Når vi sjarlataner tøver» fra 1969.

Hagtvet er ikke interessert i Rødts politikk, ei heller i sosialdemokratiets fall – det europeiske så vel som det norske – som historisk hendelse som skjer i vår samtid. Det er i krysningspunktet mellom disse to fenomener en finner årsaken til Rødts suksess, ikke minst innen den nye arbeiderklassen og fagbevegelsen som i stadig større grad opplever politisk hjemløshet og søker mot det mer handlekraftige Rødt. En statsviter burde finne nok å tygge på her, men i stedet laster Hagtvet opp henvisninger til «kommunismens» gjøren og laden, hulter til bulter for å vise at Rødts «referanser til denne idearven (…) tyder på en langtkommen tankemessig bevisstløshet».

Tendensiøs

Han viser til folkemordforskeren R.J. Rummel for å slå fast at Stalin var en større massemorder enn Hitler. Rummel er en hovedaktør i det antikommunistiske ideologiske felttog som har pågått særlig siden Murens fall og en eksponent for «body count»-forskningen innen feltet. Hans tall har blitt forkastet av seriøse historikere og Rummels tellemåte er så tendensiøs at når han beregner Hitlers ansvar for døde sovjetrussere teller han bare 12,25 millioner, mens det antakelig døde 26-27 millioner under det tyske felttoget . Det gjør han ved å utelate mange av de sivile tap som fulgte med militære angrep, noe som gjorde at han f. eks ikke tok med de sivile tap i den årelange beleiringen av Leningrad. Essensen er at «klassekrigen» i Sovjet og nazistenes rasekrig skal likestilles, og da gjelder det å finne de store tall. For syns skyld nevner Rummel også overgrep begått fra andre regimer, men dette er et blindspor på vei mot konklusjonen om at «kommunismen dreper», og forlates dermed fort.

En bra og omfattende artikkel over dette emnet er skrevet av Erik Dokken i Radikal Portal og kan leses her:

Sovjetunionen for folkemord?

Det er påfallende at i de store talls logikk blandes dysfunksjonelle regimer, tyrannisk ondskap, naturkatastrofer og epidemier i hop på det mest tendensiøse vis. I min tid som journalist har jeg interessert meg for massakrenes historie. De har skjedd på alle sider av det politiske spekter og er tallstørrelser en kan forholde seg med en viss nøkternhet. «Kommunister» kommer ikke bedre ut av dette enn «kapitalister», Stalin med sin Katyn-massakre står fram som en despotisk kyniker, men hva skal vi betegne det franske regimet som da de lot Setif-massakren skje i Algerie i 1945? Hagtvets yndlingstema fra de siste tiår er «Det store spranget», Maos vettlause eventyrpolitikk i 1958, med uår som pådriver og nød som følge (med hyppige referanser til omdiskuterte tall fra Frank Dikötters forskning). Men brutale masseslakterier som Japans Nanjing-massakre, med kanskje 300.000 halshogde og slaktede kinesere, eller den langt verre, kanskje verdenshistoriens største masseslakt av to millioner indonesere på mistanke om at de var «kommunister» i 1965, får ikke merkelappen «kapitalistiske massakrer» av de nidkjære forskere, enda det var støttet av CIA.

Vestens trolig verste katastrofe, som har mange av de samme elementer som noen av «kommunismens forbrytelser» som Rummel og Hagtvet viser til, er Irlands potetpest sist på 1840-tallet. En million døde og like mange utvandret i desperat nød, totalt mellom en firedel og en tredel av landets befolkning. Et Irland under jordeiernes tyranni og kornlover samt den britiske imperialismens jernhæl lot det skje og burde i følge «folkemordforskerne» kalles med forstavelsen «kapitalistisk». Som enhver vil forstå kan slike tall brukes med ideologiske briller, noe vi har blitt vant til med Hagtvets jevnlige repetisjonsøvelser. Den som derimot vil vite hva Rødt mener, vil se at partiets nye program tar klar avstand fra regimene under både Stalin og Mao, går inn for en demokratisk og sosialistisk revolusjon mot en stadig mer destruktiv kapitalisme både for klima og sosial rettferdighet og ser for seg i en fjern drøm om et klasseløst samfunn – som Marx i sin tid kalte kommunisme. Mer kriminelt er det ikke.

  

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s