Hvem skal ut, Tangen eller Olsen? Svar: Begge to (men den siste først)!

Kravene fra representantskapet i Norges Bank mot hovedstyret og sentralbankens sjef er i praksis umulig å oppfylle og vil måtte få politiske konsekvenser. Øystein Olsen har undergravd bankens og oljefondets tillit og må gå av – med Tangen på slep. IMG_1569[1].JPG

Bildet: Det var en bekymret sentralbanksjef Øystein Olsen som la fram sine svar på de første kravlista fra Norges Banks representantskap i slutten av april. Faksimile fra Dagens Næringsliv 30.april 2020.

Det er klar tale av det sjeldne slag som framføres av representantskapet i Norges Bank i brevet de sendte hovedstyret i banken i går morges. Det er en knusende kritikk av prosessen rundt ansettelsen av hedgefondforvalter Nicolai Tangen som leder for Oljefondet. Innen 27. mai må Norges Banks sjef bestemme seg for om han skal gjøre retrett for å forsøke å redde sitt eget skinn. Det er trolig uansett allerede for seint. 

Saken er at Øystein Olsen fra første stund i Tangen-prosessen har bidratt til å skape uklarhet om hvilke prinsipper, etiske så vel som forretningsmessige og juridiske, som gjelder for Norges Bank. Dette avfødte 26 veldig presise spørsmål fra representantskapet til Norges Banks hovedstyre i midten av april, som i sin tur resulterte i flere uklare svar fra Olsen 29. april. Det fikk karakteren «ikke tilfredsstillende» fra representantskapet som er uten instruksjonsrett overfor hovedstyret, men som i kraft av å være Stortingets tilsynsorgan overfor Norges Bank har et helt avgjørende ord i hvordan sentralbankens dilemma nå skal løses. Dette omtalte jeg som kampen om sentralbankens anstendighet i en artikkel 24. april: https://halvorfjermeros.com/2020/04/24/pengenes-oppmuntrende-virkning/

«Viser at Tangen ikke bryter alle bånd til Ako-systemet»

Et av de ømmeste punktene i Norges Banks forsvar for Tangens kandidatur er Tangens erklæring om at han skulle kutte alle bånd til AKO-selskapene, hvilket ikke har skjedd. Dette er veldokumentert fra flere avisers arbeid. Olsens forsøk på oppklaring har snarere bidratt til økt uklarhet i løpet av de snart to måneder som er gått siden Tangens navn som ny oljefondsjef ble offentliggjort. Det gjelder ikke minst Olsens bagatellisering av engasjement i skatteparadis. Problemet er åpenbart: Skatteparadisene, med verstingen Cayman Islands på topp, har hemmelighold og manglende innsyn som en vesentlig del av sin forretningside, noe som gjorde at EU førte Cayman-øyene over fra en «gråliste» til sin svarteliste 18. februar i år. I brevet til fra Norges Banks repskap er ikke til å misforstå på dette punkt:

«Representantskapet mener det er svært uheldig at det på den ene siden er gitt uttrykk for at Tangen skal bryte alle bånd til Ako-systemet, samtidig som fremlagt dokumentasjon fra Tangens advokatforbindelse viser at han fortsatt er hovedeier og har stemmekontroll i Ako Capital. Tangens advokatforbindelse gir også uttrykk for at 100 prosent skattefritak for gaver til Tangens veldedige formål, Ako Foundation, er vesentlig for organiseringen fremover. Representantskapet mener at disse forhold viser at Tangen ikke bryter alle bånd til Ako-systemet.»

Representantskapet mer enn antyder også at eierskap i selskaper registrert i skatteparadiser ikke er «ikke er fullt ut forenlig med kravet om transperens». De merker seg også at «grensensittet» mellom Ako/Tangen og Oljefondet «er uavklart». Et av de vesentlige momentene som har kommet fram om Tangens eierskap er at den fortsatte fondsforvalting skal drives på vegne av Tangen uten kostnader for han selv. Dette vil kunne bety en indirekte lønnsinntekt for Tangen anslagsvis mer enn 50 millioner kroner.

Dobbeltmoral om skatteparadis

Alt dette peker på helt feilaktige signaler omkring Norges holdning til bruk av skatteparadiser, skatteunnvikelse og skatteplanlegging, noe som er stikk i strid med de offisielle erklæringer om å bekjempe dette uvesenet globalt, både fra politiske partier og fra regjeringa. Regjeringserklæringene både fra Jeløya og Granavolden har klare målsettinger på dette punktet. Og i Høyres eget program for 2017-2020 lyder det: «At Norge skal delta i, og være pådriver for, det internasjonale arbeidet mot aggressiv skatteplanlegging og uthuling av skattegrunnlag gjennom overskuddsflytting av i multinasjonale selskaper.»

Det skal dyre advokater til å motbevise at dette er målsettinger som strider mot Tangens praksis, selv om et følelsesladet adjektiv som «aggressiv» alltid vil kunne bestrides. Tangens egne rådgivere i advokatfirmaet Taylor Wessing er imidlertid ikke i tvil om at vel gjennomarbeidet skatteplanlegging når de har anbefalt Tangen i å redusere opp til 45 prosent skatt på overskuddet han mottar. De skriver: «du har nå mulighet (…) til å få lettelser i inntektsskatten i Storbritannia på din del av overskuddet ved å gi veldedige gaver (…). Disse gavene har gjort at du kan oppnå veldig  signifikant lettelse i britisk inntektsskatt». (DN, 6. 5. 2020)

Denne formen for skatteplanlegging kom i søkelyset med avsløringene av Panama Papers i 2016 og de etterfølgende Paradise Papers året etter. Dette var så påtrengende kunnskap at til og med FrPs finansminister Siv Jensen gikk ut i en felles kronikk med skattedirektør Hans Chr. Holte hvor det lød: «Som en internasjonal medspiller er det viktig at Norge støtter opp om tiltakene mot skatteplanlegging og bidrar til å tette hull i det internasjonale regelverket.» (Aftenposten 26. nov. 2017)

Sentralbanksjef Olsens veikskap i møte med skatteparadis-virkeligheten har stilt Norges  dobbeltmoral til offentlige skue. Dette avdekker et forhold mellom liv og lære som Norges Bank og Oljefondet ikke kan leve med dersom de skal opprettholde sitt internasjonale omdømme.

Kan Stortinget gripe inn?

Overfor Dagens Næringsliv vil ikke statsminister Erna Solberg kommenterer hvorvidt saken «svekker tilliten folket har til Norges Bank og Oljefondet». Hun begrunner det med at hun ikke vil «blande meg inn i indre ting i Norges Bank». Men det kan hun bli tvunget til å gjøre hvis trykket i denne saken holdes oppe. Nå har de store avisene kommet ut i tur og orden med skarpe angrep på prosessen. Eva Grinde mener på kommentarplass i Dagens Næringsliv (12.05.) at «Tangen henger i en tynnere tråd» og utdyper: «Sentralbanksjef Øystein Olsen sitter på sin side med det øverste ansvaret for en prosess der formalia ble ignorert (…) Kort sagt: Et slakt av dette kaliberet må Olsen og Banken ta på dypeste alvor.»

Aftenpostens Kjetil B. Alstadheim (12.05.) mener at «Tangen klarte å undergrave egen troverdighet fra første dag» og stiller spørsmål ved om han forblir i paradis (som i denne sammenheng betyr Oljefondet): https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/Opd15O/hvor-lenge-var-tangen-i-paradis-kjetil-b-alstadheim?

Eva Joly er tydeligere og retter skytset mot sentralbanksjefen. Hun uttaler til Klassekampen samme dag at «når man har vist så elendig dømmekraft så bør det få konsekvenser.» Hun mener Olsen «har vært blind  når det gjelder kampen mot skatteparadiser.» Dagbladet skriver på lederplass om «Kritikk som lukter blod», at stillingen må utlyses på nytt og lurer på om ansettelsesprosessen i det hele tatt vil blir fullført 27. mai eller om Tangen trekker seg før den tid. https://www.dagbladet.no/kultur/kritikk-som-lukter-blod/72454503

Min påstand har hele veien vært at Tangen ikke kommer til trekke seg. Til det er han alt for ærgjerrig og vil heller styrke sitt eget image som en står tåler å stå i stormen. Men om han får en inntrengende telefon fra finansminister Jan Tore Sanner om å trekke seg for å bidra til å unngå den store oppvasken i Norges Bank, så er jo det en siste utvei. Spørsmålet er om Stortinget kan gripe inn hvis Olsen og hovedstyret fortsatt insisterer på at Tangen er deres kandidat 27. mai. Det vil provosere såpass mange over hele det poltitiske spekter, noe enigheten om den skarpe kritikken fra 15 folk fra FrP til SV i representantskapet vitner om, at det vil være et signal om bråk uten ende denne sommeren. Stortinget kan kreve svar på vanskelige spørsmål fra finansministeren eller de kan kreve at det avvikles en høring om hele prosessen. Dette vil bare bidra til å svekke Norges Banks og Oljefondets omdømme. Og til syvende og sist er det sentralbanksjefens ansvar det hele faller tilbake på.

Sentralbanksjef Øystein Olsens inkompetanse i saken er åpenbar for alle. Det må få konsekvenser.

 

 

De sovjetiske krigsfangene – den glemte historia om krigen i Norge

Tale for arbeiderbevegelsens falne under krigen foran minnetavla ved den gamle Arbeiderforeningen i Kristiansand 1. mai 2020download.jpg

Kamerater!

Her står vi foran minnetavla over de falne fra arbeiderbevegelsen under krigen på arbeiderklassens internasjonale kampdag. Jens Zahl, en 25 år gammel finerarbeider, og hans bror, havnearbeideren Håkon var begge med i illegalt motstandsarbeid. Det samme gjaldt den høyt respekterte fagforeningslederen i Falconbridge Arbeiderforening, Randulf Fjermeros, og ikke minst malermester Thoralf Hultmann, om hvem det fortelles en helt utrolig, men sann historie – som jeg kommer tilbake til. De var blant 50 politiske fanger som var arrestert og skulle sendes i tysk konsentrasjonsleir med D/S Westfalen. Skipet forliste 8. september 1944 utenfor Marstrand i Sverige hvor alle de fire omkom.

Dette ble en del av norsk krigshistorie kort etter krigen. Andre kapitler tok det lengre tid å få innsyn i. Bare måneden etter begynte Sovjets frigjøring av Norge, i oktober 1944. Dette kostet Den røde arme anslagsvis 10.000 falne soldater i det brutale felttoget fra Litsa vest for Murmansk og fram til Kirkenes. Det tyske despotiet nådde deretter nye høyder med nedbrenninga av Finnmark mens troppene trakk seg tilbake til en ny forsvarslinje, den såkalte Skibotn-Lyngen-linja som et tenkt forsvar mot en framrykkende sovjetisk arme.

Les videre

Pengenes oppmuntrende virkning

Nicolai Tangen er ikke problemet, for rikfolk fins det nok av. Det er fanklubben hans, alias det norske nyborgerskapet, som har avslørt sin grenseløse maktfullkommenhet. Dette prøvde vi å forklare for fire år siden, men ingen lyttet.images.jpg

For nøyaktig fire år siden, april 2016, stilte jeg spørsmål til byens ordfører om fondsforvalter Tangens gave. Det avfødte det et svar fra han og hans håndgangne mann Henrik Syse der de for første gang bekreftet at AKO-selskapene opererte på Cayman Islands, gjengitt av NRK: https://www.nrk.no/sorlandet/hevder-milliongaver-stammer-fra-skatteparadis-1.12924434

Det var min gravende blogger-kollega Øyvind Andresen og jeg som lokket fram et forsvar for bruk av skatteparadis fra etikkeksperten Syse. Han benyttet sjablongen om «å unngå dobbel og trippel beskatning», slik han også gjør i dag. Og han og Tangen kunne forsikre om at de betalte skatt som alle andre for den lønn og de honorarer de mottok, der de var skattepliktige borgere. Dette var en avsporing av hele problemstillingen rundt skatteparadis-profitter, og det fungerte. I bystyredebatten for fire år siden ble undertegnete beskyldt for å være drevet av misunnelse og å anklage Tangen for å drive med ulovligheter, framført med like stor lydstyrke fra Høyres som Arbeiderpartiets talsmenn. Om skatteparadisplasseringene og Henrik Syses rolle skreiv jeg den gang denne artikkelen: https://halvorfjermeros.com/2016/05/24/men-hvor-lenge-var-henrik-syse-i-skatteparadis/

Det mønsteret av pengesmurte nettverk som nå avsløres rundt den nye oljefondsjefen, kom raskt til syne den gang, i 2016, eller alt året før da ideen om gaven med kunst fra den nordiske modernismens epoke (1930-70) ble lansert. Det var Høyreordfører Arvid Grundekjøn som beredte grunnen sammen med andre ja-folk som etter hvert har fylt opp styrer og komiteer rundt Tangen-prosjektet, med den gigantiske Kunstsilo som synlig monument i byens havn. Tangen var rask på labben, forærte sporenstreks en gave til innkjøp av kunst på en million kroner til Sørlandets kunstmuseum (SKMU), ga et større beløp til Strømmestiftelsen og andre veldedige og gjerne kristne formål. I en by styrt av Høyre og KrF, med FrP på slep den gang, lønner det seg. Men hvorfor ga Tangen gaven til SKMU? Jo, Høyres strateger skjønte raskt at det ville ha blokkert bevilgninger (som ble på 100 mill.kr.) fra stiftelsesfondet Cultiva om gaven hadde blitt gitt direkte til kommunen – som var fondets stifter. SKMU ble gjort til redskap for en stor tanke om «å sette byen på det internasjonale kunstkartet», en direktør ble headhunta fra Dyreparken og påplussa den ordinære statlige halvannenmillion-lønna til det dobbelte og et unikt OPS-prosjekt til over en halv milliard ble realisert. Kunstgaven og pengene som var overført fra skattefrie oversjøiske profitter ble lagt inn i AKO Kunststiftelse der den tidligere ordfører Grundekjøn ble styreleder. Den samme mannen fikk nyte godt av en ferie om bord i Tangens luksusyatch, anslått til en verdi av 440.000 kroner, slik han også var del av et visst seminar i USA, sammen med kunstnerisk direktør for SKMU. I det hele tatt er dette gjennomsmurte museumsmiljøet blitt en så nesegrus beundrer av den gavmilde Tangen at de i sin begeistring over utnevnelsen til oljefonddirektør sendte ut en hyllest på sin egen Facebook-side «på vegne av alle ansatte i SKMU». Dette minner om den rollen de store mesener hadde i det førrevolusjonære Europa, der adelighet og stavnsbånd overskygget andre grunnleggende klassemotsetninger.

Alt dette lå åpent i dagen for den som ville studere det landskap som formet seg under trykket fra de gode gaver. Men det fantes ingen vilje til det, verken blant toneangivende politikere eller i media. Fædrelandsvennen stengte døra for all gravende journalistikk omkring skatteparadis og nettverk. Men de var ikke aleine om å svikte i sin opplysningsplikt. Klassekampen har heller ikke noe å slå seg på brystet av. Avisas dekning ble overlatt til kulturredaksjonens begeistring for kunstsamlinga, og har bare unntaksvis påpekt kritikkverdige atferd, som da SKMU i fjor toppet lista over museer som mottok statlig støtte til kunstinnkjøp av Tangen-kunsten.

Plutselig så vi, den store offentligheten, alle sammenhenger mellom nettverk, penger og posisjoner. Det er som en tenkt iscenesettelse av Bertolt Brechts sang «Pengenes oppmuntrende virkning» som den heter i trubadur Jørn Simen Øverlis framføring. Og oppi all komikken over etater og byråkrater som jobber liv av seg for å betale reise og diett for alle sjefer som var så uheldige å gå i fella, så må vi ikke glemme at den som framfor noen har latt seg oppmuntre av vår tids pengefetisjisme er selveste Norges Banks sjef. Han har ikke på noe tidspunkt problematisert det å hyre en sjef for oljefondet som systematisk har utnyttet skatteparadiser, men i stedet sagt at «det gjør alle i den bransjen». Og over han står en regjering som har bekjemping av skatteparadis «høyt på agendaen», mens sentralbanksjef Olsen bagatellisering av Cayman-øyene, som ble satt øverst på EUs svarteliste over skatteparadiser den 18. februar i år, forblir upåtalt.

Denne saken har eksponert det norske nyborgerskapet av menn og kvinner innen stat og regjering, jus og forvaltning, finans og media, kunstnæring og bistand. Deres makt og nettverk står ikke tilbake for det tradisjonelle borgerskapet som preget forrige århundres kapitalisme. Det er denne klassens maktfullkommenhet vi nå får øye på, og som må stagges om Norge skal framstå med en viss anstendighet i pengepugernes tidsalder.

 

 

Kinas «Marshallhjelp» til EU har pågått lenge; nødhjelpen er bare toppen av kransekaka

Forestillingene om EU som synonymt med «internasjonal solidaritet» blekner i takt med kinesiske nødhjelpstiltak til Italia og Spania. Unionens eksistensielle dilemma dreier seg om mye dypere strukturer – som gjør drømmen om «et annet EU» til en illusjon. (Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 2. april i en litt forkorta versjon.)PC030589.JPG

Bildet: Bakom Beijings pagoder synger Kinas ekspansjon. Den moderne varianten av Silkeveien, Belt Road Initiative har blitt bygd i årevis, til vanns og til lands, ikke minst med Italia som siktemål. Foto: Halvor Fjermeros 

Den kinesiske telegiganten Huawei har gitt beskyttelsesforklær og 200.000 munnbind til sykehus i Milano og også tilbudt italienske nødsykehus trådløse nettverk og en videokonferanseplattform. Alibaba-stiftelsen til Kinas rikeste mann, Jack Ma, har sendt fly med smittevernutstyr til 70 land, og også Norge mottar slik støtte. Dagens Næringsliv benyttet mandag sjansen til å advare mot faren for norsk takknemlighetsgjeld til Kina og ser det større bildet – som alle nå ser – i Kinas posisjonering som ny supermakt.

I skarp kontrast til Kina står EU, hvis nødstedte medlemsland langt fra å akkumulere takknemlighetsgjeld, i stedet bryskt fikk beskjed om at det ikke var noen gjeldslette i vente fra EU. Det var sjef i sentralbanken ECB, Christine Lagarde, som med denne uttalelsen skapte uro i det italienske gjeldsmarkedet og for to uker siden overfor sitt eget bankstyre måtte gå til den svært uvanlig handling å beklage uttalelsen. Men skaden hadde skjedd, og Lagardes lapsus har blitt stående som symbol på EUs udugelighet som ansvarlig krisestab.

Ingen europeiske land svarte på Italias bønn om hjelp da tallene på smittede og døde føyk i været, mens Kina raskt var på pletten og ikke bare bisto Italia, men også Iran, Serbia, Hercegovina og Polen. Sist uke møttes EU-rådet for å prøve å lappe lekkasjene i overbygget i det felleseuropeiske huset der det knaker faretruende i takåsene. Ni EU-land krevde utstedelse av «koronaobligasjoner» for å lette byrdene i gjeldstyngede medlemsland, mens de flinkeste elevene i budsjettklassen, Tyskland og Nederland, vrei seg på pultene. Kompromisset lød på at fristen for forslag til nye tiltak ble satt til to uker etter møtet! Tiltakene kommer på ny for seint og er sannsynligvis utilstrekkelige. I mellomtida bøter Tyskland på skaden ved å ta imot andre lands koronapasienter til sykehus med god sengeplass.

Dagen før statsminister Solberg varslet sine krisetiltak, hadde hun ett forbehold: Vi må undersøke med ESA om redningspakkene for næringslivet er i tråd med EØS-reglene. Norsk underdanighet fornekter seg aldri. EU-land kappes nå om de mest drastiske krisepakkene, med Tysklands brudd på sin egen hellige budsjettdisiplin som det mest eklatante eksempel. Og det uten å vente et sekund på Brussels dom. Norge, derimot, som ikke engang er med i EU, ber pent om lov. Og det i en situasjon der EU har spilt fallitt for åpen scene som handlekraftig «overnasjonalitet».

Den globaliserte økonomien har kommet til et foreløpig vendepunkt. Den konsumdrevne og spekulative levemåten vår rakner. Vettløs transportering av mennesker og just-in-time-varer til vanns, til lands og i lufta med, er bare så ute som næringsprinsipp. Denne underliggende økonomisk-økologiske krisa var lenge godt synlig. Norwegian cruiset på stødig kurs mot nødlanding før noen hadde lært seg å uttale Covid-19, XXL og G-sport heiv etter pusten lenge før skisesongens svik, Tysklands bil- og eksportkrise var akutt alt i fjor og Kinas vekstanslag var for lengst skrudd ned. Det skulle bare et virus til for å maksimere den krisa som kapitalismen sjøl har brakt oss inn i. Og krisa er dypt forbundet med den globaliserte produksjonsmåten som også utgjør selve grunntanken i EU med dets frie flyt av kapital så vel som av sosial dumping innen arbeidslivet.

I en kronikk i denne avis på selve brexit-dagen 1. februar skreiv jeg: «Nå er det tid for å se på EUs egne problemer. For EUs gullalder, formet i 1990-tallets globalistiske optimisme med euroen som skinnende symbol på medaljens framside, er over. Det fins ingen vei tilbake til det «nasjonenes Europa» som noen nye EU-land drømte om (…) Den rådende ideologi, den som skapte solskinnsvarianten av EU, er i ferd med å grunnstøte.»

Sjølsagt hadde ante jeg ikke hva som skulle komme. Det vi alle lærer, på ny, er at det er i kriser at iboende svakheter trer fram. Nå er det blitt allmenn livsvisdom at globaliseringa fører til en sårbarhet for det enkelte land som kan være skjebnesvanger i nødens stund. Vi oppdager «plutselig» at vi er uten egen medisinproduksjon, tilstrekkelige kornlagre og at vi har hatt en halvering av antall sykehussenger på skremmende kort tid. Og framfor noe har vi sett hvordan langvarig nedbygging av landbruket har blottlagt vår manglende evne til egenforsyning av mat. Sjølberging har – i tillegg til dugnad – blitt månedens moteord, seinest brukt på kommentarplass i Aftenposten sist uke.

Det er to måneder siden brexit-dagen. Det avfødte de mest høystemte lovsanger til europeisk fellesskap og solidaritet og ditto anklager om nasjonalisme og proteksjonisme mot Storbritannias enegang. Civitas Jan Erik Grindheim utstedte i Fædrelandsvennen, som bestilt av en tidligere leder for Europabevegelsen, et håp om at «kanskje det burde føre til en ny debatt om norsk medlemskap i EU». Professor Bernt Hagtvet mente i Aftenposten å vite at «brexit har styrket EU (…) I stedet møtte de (britene, altså) et samlet Brussel som forhandlet smidig og rasjonelt. EU kommer styrket ut av dette skuespillet». I samme innlegg mente han at Norge nå måtte inn i EU for å tilslutte seg denne verdens siste rest av sivilisasjon mot barbariet på alle kanter. Sven Egil Omdal valgte en annen dramatisk variant i Stavanger Aftenblad: «Nå sier jeg ja til EU – et annet EU». Altså, bill.mrk. «tidl. EU-motstander konverterer til ja». Det skjedde som refleks på det ufyselige fenomen at Boris Johnson sto forrest i det britiske slaget. Logikken er at «sånne folk vil vi ikke mene det samme som» og det følger oppskriften til den unge Labour-skribenten Owen Jones som var EU-motstander et stykke inn i folkeavstemningskampen i 2016, inntil Boris Johnson ble nei-general – og Jones dermed ble ja-mann. Hvis det pågår noe skuespill her, så må det være denne formen for rollebytte, midt i akten.

«Et styrket EU» og «ja til et annet EU» framstår nå som replikker fra en glemt B-film. EU strever som aldri før med samholdet. Avmektigheten kom seinest til syne i de avbrutte budsjettforhandlinger i februar, og før det i flyktningkrisa. Det er ikke bare bortfallet av det britiske nettobidraget på 11 milliarder euro som merkes, selv om det er penger, det og. Mye mer grunnleggende er den uforløste fellesvalutaen, sjøsatt i globaliseringas oppgangstid, men et smertens barn tvers gjennom eurokrisa etter 2008-krasjet.

Eurosonen er i en så elendig tilstand at «vi står overfor en tiårlang gjenreising», skreiv kommentator Wolfgang Münchau i Financial Times (oktober 2017). Dette dreier seg ikke om politikk på enkeltområder, men helt grunnleggende strukturelle problemer mellom inkompatible nasjonale økonomier. Siden eurokrisa i 2011-12 har det stadig kommet sterkere signaler om et tospors-EU, med ulike varianter av kjerneland mot randstater. Dette har vært forsøkt motvirket, særlig av superstatsambisjonene til president Macron, mannen som har sverget på at brexit ikke må bli en suksess. Men med nye koronabriller på ser han trolig at denne visjonen er i ferd med å falle like dypt som tidevannet ved hans hjemlige kyster i Nord-Frankrike. Hans advarsel sist uke om at EU-prosjektet trues av faren for undergraving av Schengen-prinsippene, kan tyde på det.

Den nødhjelp som nå ytes fra Kina (om enn med reklamasjon på noen av produktene), og som vestlige medier advarer mot faren for avhengighet av, er bare en krusning på overflaten over den tunge undervannstrømmen som lenge har drevet inn fra øst. Den heter Belt Road Initiativ (BRI) og er Silkeveien i vår tids gevanter. Det er et gigantisk investeringsprosjekt der Kina kjøper, leaser og låner havner, bygger jernbaner og all tenkelig infrastruktur som omfatter langt over 100 land i Afrika, Midt-Østen og Europa. Det store gjennombruddet i EU skjedde da Kinas og Italias statssjefer undertegnet en felles BRI-avtale i mars i fjor, til høylytte protester fra både Brussel og Washington. Dette skreiv jeg om i en artikkel for et år siden:

https://halvorfjermeros.com/2019/03/06/italia-tilslutter-seg-kinas-silkeveiprosjekt/

EU nektet Italia å vedta et underskuddsbudsjett høsten 2018 for å få vekst i økonomien (mens Frankrikes regjering la fram et større budsjettunderskudd kort tid etter pga uroen rundt de gule vestene, som ble godkjent av EU!), bare måneder før Kina kom seilende med sin stimuleringspakke. Kinas støtte i kampen mot korona kroner sånn sett bare en langvarig «Marshallhjelp» retta mot Europa, mens EU står igjen som avdanka superstar – gult på blått.

 

 

 

 

Hedgefond-Tangen: Direkte fra EU-svarteliste til Oljefondet, pytt pytt!

Caymanøyene står både på EUs svarteliste over oversjøiske skatteparadis og på toppen av den internasjonale hemmelighetsindeksen. Men Nicolai Tangen er visselig en god profittforvalter, så da gleder alle hjerter seg i Norges Banks direksjon._110869002_gettyimages-169358110.jpg

Med den overraskende utnevnelsen av Nicolai Tangen som ny sjef for Statens pensjonsfond utland, populært kalt Oljefondet, er hyllesten i gang i det etablerte Norge. Endelig fikk Dagens Næringsliv noe hyggelig å skrive om, og først dagen etter et fossende jubelbrus i avisa stilles det betimelig spørsmål fra professor for etikk og økonomi ved NHH, Tina Søreide: «For oss som studerer dette, er det vanskelig å forstå hvorfor man skal bruke steder som Caymanøyene.»

I Kristiansand bystyre stilte jeg første gang det samme spørsmålet for fire år siden i en interpellasjon til ordføreren da det ble kjent at Tangen hadde donerte en kunstsamling til byen som var kjøpt fra profittene fra hans hedgefond på Cayman Islands. Som bystyrerepresentant for Rødt sto jeg ganske aleine i min kritikk av bystyrets manglende vilje til å si nei til «skitne penger» som attpå til var gitt som «gave» med sterke betingelser. Siden ble det mer fart i Kunstsilo-debatten i byen, på noe andre premisser.

Caymanøyene ble 18. februar i år satt på EUs svarteliste av oversjøiske skatteparadis, her omtalt i BBC News: https://www.bbc.com/news/business-51484393

EU opprettet denne lista i 2017 og hensikten er å advare EU-land og deres selskaper å gi skatteparadis-ryttere fri adgang til EU uten at det får skattemessige konsekvenser. Caymanøyene, hvor Tangens etablerte sitt AKO-selskap som har håvet inn milliarder, ble i år også plassert øverst på Financial Secrecy Index. Det er ei liste over verdens mest finansielt hemmeligholdte land. Den vanligste kritikken mot Caymanøyene er at de gir adgang til etablering av selskap uten reell økonomisk aktivitet, altså et hvitvaskingsparadis.

Den vanligste begrunnelsen fra aktørene i dette paradiset er at de skal «unngå dobbel beskatning». Det var også dette svaret jeg fikk fra Tangen og hans etiske alibi, AKO-styremedlem Henrik Syse, da jeg stilte spørsmål ved skattemoralen i 2016, omtalt i en artikkel fra den gang:

https://halvorfjermeros.com/2016/05/24/men-hvor-lenge-var-henrik-syse-i-skatteparadis/

Dette argumentet blir gjentatt nå når Tangen skal reinvaskes fra sin fortid som superplanleggende skatteunnviker. Det er ikke bare Caymanøyene som er skattefrie, men også de britiske fond som Tangen opprettet for overføring av hedgefondprofittene. Først når pengene, eller kunsten han har kjøpt for dem tilfaller Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand, trer norske skatteregler i kraft. Men heller ikke her har transaksjonene vært helt enkle å gjennomlyse.

Når nevnte NHH-professor Søreide stiller spørsmål i DN er det vel å merke «på generelt grunnlag». Slik snakkes det i det høflige sjiktet der også skatteparadis-kritiske politikere befinner seg. Når det kommer til det konkrete, så svares det som sentralbanksjef Øystein Olsen gjør i sitt forsvar for ansettelsen: «Tangen har vært helt åpen om sine økonomiske forhold, også om at AKO-fund ltder registret på Caymanøyene. Dette er helt vanlig for slike forvaltningsselskaper.»

Så da, så.

 

 

 

Marxister og separatister styrker seg i Belgia

En ny måling viser rekordresultat for det revolusjonære arbeiderpartiet PTB som tredje størst i Vallonia. Men den store overraskelsen er at partiet også i det nasjonal-separatistisk dominerte Flandern nærmer seg ti prosent.Bildet: Et delt land der Flandern går til høyre og det fransktalende Vallonia til venstre, og der sentrum stadig taper terreng, skriver Brussel-avisa Le Soir.

Det er bare ett prosentpoeng som mangler på at PTB er det nest største partiet i delstaten Vallonia. Med 18,6 prosent oppslutning i siste måling har partiet hevet seg markant fra det meget sterke valgresultatet fra i mai i fjor (14 %). Og til tross for at ytrehøyre-partiet Vlaams Belang beholder sin plass som største parti i Flandern, er det PVDA (PTBs flamske navn) som vekker størst oppsikt med å oppnå 9,3 %. Det er storavisa Le Soir som understreker denne overraskelsen: https://www.lesoir.be/287006/article/2020-03-14/grand-barometre-la-flandre-droite-les-francophones-bien-gauche?fbclid=IwAR2UX4iWL4oSC8XXB3Pg7UwVnk1uw9dG4C2bMRt9Hp7i9zjFVZUlsMJCagQ

Ytterpartiene skor seg i regjeringsløst land

Det er ingen av de største partiene som kan måle seg mot framgangen på fire prosent til PTB siden valget i Vallonia. Det sosialdemokratiske partiet PS og det liberalkonservative MR har begge hatt en mindre tilbakegang siden valget i fjor, mens det grønne Ecolo har holdt seg på valgresultatet på 15 %. I Brussel har de grønne, som ble valgets største parti, gått noe tilbake, mens både PS, MR og PTB/PVDA (12 % i Brussel i valget i fjor) har holdt stillingen.

Les videre

Spontanstreik som svar på fransk pensjonskupp

Den franske pensjonsreformen, som Macron må få på plass før lokalvalgene i mars, forsøkes nå presset gjennom uten debatt i parlamentet. Det ble i dag vedtatt ny streik og aksjonsdag i morgen, med under et døgns varsel, som svar på provokasjonen.download.jpg

Det kunne en stund se ut som om den franske fagbevegelsen hadde gitt opp kampen mot pensjonsreformen, i det minste i påvente av hva som skjedde under de folkevalgtes behandling av saken i parlamentet som startet forrige uke. Planen var opprinnelig å ta en pause og komme sterkere tilbake først 31. mars med en ny aksjonsdag. Lørdag kveld overrasket imidlertid den franske statsminister Eduarde Philippe med å legge fram et forslag om å bruke et dekret for å skjære gjennom all debatt. Det er hjemlet i den franske konstitusjonens paragraf 49.3 og har vært brukt før under presidenter med hastverk.

– Når det ikke nytter med overtalelse, bruker de tvang

Det har lenge vært antydet at denne tvangsparagrafen, som i Frankrike bare går under benevnelsen 49.3, ville bli tatt i bruk. Men måten det skjedde på overrasket de fleste. For statsminister Philippe avbrøt forhandlingene om reformen lørdag, angivelig for å diskutere tiltak mot koronaviruset i et ekstraordinært møte i regjeringskollegiet. Han kom tilbake til parlamentet samme kveld og la fram forslag om å vedta et dekret for å vedta reformen.

En av de to største landsdekkende faglige sammenslutningene, CGT, har vært motstandere av reformen og har ståtte i spissen for streikene som har pågått siden 5. desember i fjor. GGTs generalsekretær Philippe Martinez kommenterte overraskelsesangrepet slik:

– Når det ikke nytter med overtalelse, bruker de tvang. Det er typisk for denne regjeringa.

Det ble innkalt til et fellesfaglig hastemøte i Paris i går der det ble vedtatt å svare med oppfordring til streik allerede i morgen, tirsdag. Det skriver blant andre avisa Le Monde om:

https://www.lemonde.fr/politique/article/2020/03/02/recours-au-49-3-pour-la-reforme-des-retraites-l-intersyndicale-appelle-a-des-mobilisations-partout-en-france-mardi_6031507_823448.html

Bak streikeappellen står i tillegg til CGT en rekke faglige sammenslutninger som Force Ovriere (som gikk ut av det den gang kommunistpartidominerte CGT i 1948), det syndikalistiske Solidaires, ledelsesforbundet CFE-CGC og undervisningsforbundet FSU, pluss deres respektive ungdomsorganisasjoner. Disse er alle motstandere av det poengbaserte universelle pensjonssystemet som regjeringa Philippe vil drive gjennom. Blant de store forbundene er det kun det moderate CFDT som har gitt sin støtte til reformen, men som var uenige i den omstridte økninga av pensjonsalderen til 64 år som regjeringa nå har forlatt. Men også CFDT har protestert på bruken av dekretet som er hjemlet i 49.3-paragrafen.

Macrons hastverk før lokalvalget

Det er med andre ord en dristig manøver regjeringa har gjort som kanskje kan drive medlemmer av det ellers lojale CFDT-forbundet over i motstandsleiren. Det er allmenn enighet om at motivasjonen for dette hastverket er de nært forestående lokalvalgene 15. og 22. mars der president Macrons parti LREM må ha handfaste resultater å vise til når det skal velges ordførere og nye kommunestyrer.

Men statsministerens begrunnelse for å bruke 49.3 er at debatten ble «blokkert» av opposisjonen. Da parlamentsmøtet ble avbrutt lørdag var det bare stemt over åtte av i alt 65 foreslåtte paragrafer i reformforslaget. Opposisjonen og fagbevegelsen har fremmet en endeløs rekke av tilleggsforslag, og kun 5.900 hadde blitt behandlet mens nær 30.000 forslag gjensto ubehandlet. Sånt kan få en statsminister til å se pessimistisk på framdriften, skriver nettstedet Connection.france: https://www.connexionfrance.com/French-news/New-strikes-called-as-French-PM-acts-on-pension-reform-universal-points-bill-article-49.3

Det åpne spørsmålet er om statsminister Philippe med sitt overraskelsestrekk har provosert fagbevegelsen ut av den selvpålagte midlertidige dvalen og gitt nytt liv til streiketrøtte franskmenn som avgjort kunne fortjent en pust i bakken.

 

 

 

 

Macron mister støtte i eget parti

Det går mot ei ny streikeuke mens Frankrikes nasjonalforsamling skal behandle den omstridte pensjonsreformen. Motstanden tærer på presidentens egen partigruppe i parlamentet, mens meningsmålinger bekrefter Macrons fallende støtte før lokalvalget i mars.  Tubatoget.JPG

Bildet: Det blåses igjen i luren for nye streikeaksjoner mot den franske pensjonsreformen. Her fra en demonstrasjon i Paris i mars i fjor. Foto: Halvor Fjermeros

Etter en midlertidig avblåsing av streikene i Frankrike sist i januar, mobiliseres det på ny til kamp mot pensjonsreformen. Allerede mandag har fagforeningene i den franske jernbanen og metro- og busselskapet i Paris annonsert «en død dag» med transportstans. Det er et symbolsk sammenfall med starten på nasjonalforsamlingas behandling av pensjonsreformen som siden 5. desember i fjor har resultert i en nesten sammenhengende streike- og protestbevegelse over hele Frankrike.

Nesten daglig er det igjen demonstrasjoner, som i dag, fredag, med en felles aksjon i Paris mot den kritiske situasjonen innen sykehusene. Denne uka slutter med den ukentlige lørdagsprotesten fra de gule vestene, gilets jaunes.  Mandag blir det altså full transportstans, og torsdag, på den magiske dato 20.02.2020, er det annonsert landsomfattende generalstreik fra en rekke fagforeninger, anført av CGT, FO, Solidaire m.fl. Målet er å presse de folkevalgte til å legge pensjonsreformen til side.

Grève générale et nationale le 20 février 2020

President Emmanuel Macron har derimot ikke til hensikt å gi etter, noe han understrekte i en tale denne uka overfor hele den store gruppa av folkevalgte i presidentpartiet LREM som var invitert til Elysee-palasset for en sosial pep-talk.

Presidentpartiets mannskap deserterer

Les videre

Sinn Fein størst i irsk valg

Opposisjonspartiet Sinn Fein har med sitt brakvalg på 24,5 prosent i helga endret irsk politikk ved å skyve de to gamle maktpartiene ned fra toppen. Men partiet vil ikke få full uttelling fordi de har stilt for få kandidater til det nye parlamentet. image.jpgBildet: Sinn Feins leder Mary Lou McDonald har blitt midtpunktet for irske medias oppmerksomhet i helgas valg – som ennå ikke er ferdig opptelt.

Irske media betegner valget lørdag som et jordskjelv, selv om opptellingen fortsatt pågår og bare halvparten av de totalt 160 setene i parlamentet er avklart. Det er høyst uklart hva slags regjering den irske republikken vil få.

Irsk politikk har i alle år vært dominert av de to store konservative og høyreorienterte partiene Fianna Fail og Fine Gael. Med Sinn Feins uventede framgang vil det irske «topartisystemet» sannsynligvis være endret for alltid, slik Irish Times skriver: https://www.irishtimes.com/news/politics/spectacular-sinn-f%C3%A9in-victory-reshapes-ireland-s-political-landscape-1.4167632?mode=sample&auth-failed=1&pw-origin=https%3A%2F%2Fwww.irishtimes.com%2Fnews%2Fpolitics%2Fspectacular-sinn-f%25C3%25A9in-victory-reshapes-ireland-s-political-landscape-1.4167632

Statsminister Leo Varadkar og hans parti Fine Gael har gått på et forsmedelig nederlag ved at Sinn Feins kandidat vant førstemandatet i hans valgkrets Dublin West. Det har aldri skjedde før at statsministeren ikke har vunnet i sin egen valgkrets.

Største parti, men ikke flest representanter

Til tross for at Sinn Fein foreløpig ligger an til å få 24,5 prosent av stemmene, nesten like høyt som den beste målingene partiet fikk uka før valget (25 %), vil partiet trolig bare bli tredje størst i parlamentet, underhuset Dáil Éireann. Det skyldes at Sinn Fein ikke var forberedt på det voldsomme oppsvinget og dermed ikke har stilt nok kandidater til å fylle plassene stemmetallet tilsier, omtalt i denne artikkelen før valget: https://halvorfjermeros.com/2020/02/07/sinn-fein-foran-irsk-gjennombrudd/

Mens Fianna Fail (22,2 %) og Fine Gael (20,9 %)  begge har stilt over 80 kandidater, stilte Sinn Fein bare det halve. Nå vil utjevningsmandatene til flere småpartier avgjøre om det er grunnlag for å danne en ny mindretallsregjering med Sinn Fein i førersetet. Den forrige regjeringa under Leo Varadkars ledelse, som det tok 70 dager å få på plass, var en mindretallsregjering med Fianna Fail som støtteparti i Dáil Éireann. Irene må trolig vente lenge på en regjeringsavklaring denne gang også. Men i motsetning til den tapende statsminister Varadkar, har ikke lederen for Fianna Fail, Micheal Martin, fullstendig avvist et samarbeid med Sinn Fein.

Irske Labour nesten utradert, sosialdemokratisk rom ledig

Sinn Fein ble forsøkt ekskludert i media før valget, særlig i et forsøk på å gjenoppvekke gamle bånd til den irske frgjøringshæren IRAs fortid under The Troubles i Nord-Irland. Dette budskapet gikk ikke hjem, særlig blant yngre folk som har sluttet opp om Sinn Fein i Eire. Partiets politiske program har bare fått økt støtte i et land der de multinasjonale digitale gigantene Google, Microsoft, Apple m.fl. har kontorer på rekke og rad i Dublin. Irland har operert som skatteparadis for disse selskapene som Sinn Fein nå krever kraftig økt skattlegging av.  Pensjonsalderen har blitt økt til 66 år, med planer om ytterligere heving til 67 år under forrige regjering, mens Sinn Fein krever nedsatt pensjonsalder til 65 år. De krever økte investeringer i helsevesenet og 100.000 nybygde boliger over en femårsperiode, frysing av leieprisene på bolig som har eksplodert i Dublin siden finanskrisa, økt skatt på folk med inntekt på en million kroner eller mer, økt arveavgift og altså økt selskapsskatt.

Det irske arbeiderpartiet Labour skulle under normale omstendigheter ha profittert på slike sosiale forhold. Men partiet som i 2011 fikk nær 20 % i valget, er nå redusert til under fjerdeparten, litt over 4 prosent. De er nesten utradert i irsk politikk, slik det også skjer med sosialdemokratiske partier i mange andre europeiske land. Det åpner et stort rom for sosial reformpolitikk som det republikanske og i henhold til egne programmer sosialistiske Sinn Fein kan fylle. Partiet har også dreid fra sitt tidligere EU-skeptiske standpunkt til å bli klare motstandere av brexit og dermed «kritiske EU-tilhengere». Skiftet skjedde markant i forbindelse med den britiske folkeavstemninga i 2016 og må kanskje først og fremst tas som et uttrykk for at Sinn Feins hovedfiende er London og den regjeringa som fortsatt okkuperer de seks nordligste irske fylkene. Partiet har irsk gjenforening på programmet og har lovet en ny folkeavstemning om dette både i nord og sør, noe det utvilsomt vil bli økt press på etter dette valget.

 

 

Sinn Fein foran irsk gjennombrudd

IrishElectionWeb.png

Bildet: Sinn Feins leder Mary Lou McDonald ble forsøkt holdt utenfor partilederdebatten i RTE med det to andre største partiene Fine Gael og Fianna Fáil. Det har brakt opp minner om den gamle sensurloven Section 31 mot det republikanske partiet.

Morgendagens valg, kombinert med virkningene av brexit, vil gi nytt liv til irsk gjenforening når partiet Sinn Fein kan bli største parti for første gang i den irske republikkens historie.

Valgkampen i Irland har tatt alle på senga, både media og establishment, men også det republikanske og sosialistiske partiet Sinn Feins egen ledelse. Sittende statsminister –taoiseach – Leo Varadkar og hans Fine Gael-parti har på de tre siste målingene kommet på tredje plass, mens Sinn Fein (SF) har sjokkert med toppmåling på 25 prosent denne uka. Hvis det blir valgresultatet, vil partiet tape seter i underhuset Dáil Éireann fordi de ikke har stilt nok kandidater på listene. I partileder Mary Lou McDonalds Dublin-krets vil hun trolig få nok stemmer for to innvalgte til «tinget», men uten å ha noen nr.2-kandidat. Så seint som i fjor høst fikk Sinn Fein 14 % på en Ipsos-måling, det samme som i forrige valg som ga 23 seter i Dáil. Nå ligger SF an til å få nær 40. Men det vil neppe bringe dem i regjering. For de to andre sentrum-høyre og konservative maktpartiene Fine Gael og Fianna Fáil vil ikke ta i SF med ildtang.

Det har rykket kraftig i gamle reflekser i Eire etter Sinn Feins tempoomslag på oppløpssida. Alle triks er tatt i bruk for å stikke kjepper i hjulene på et parti som nå seiler fram på en allmenn protestbølge mot forskjells-Irland. De siste dagene har en sak om et sekterisk mord i Nord-Irland for 13 år siden blitt toppsak. Et brutalt drap på Paul Quinn, angivelig begått av folk med bånd til Provisional IRA, blir knyttet til en kommentar fra en Sinn Fein-minister i det nord-irske parlamentet om at Quinn var en kriminell. Quinns mor krever ministeren avgang og de to gamle maktpartiene i Dublin prøver å få Sinn Fein-leder McDonald til å kreve det samme. Dermed er IRA-spøkelset ute og går igjen, som om det skulle vært midt under «The Trobles» før freden inntok Nord-Irland i 1998 med Langfredagsavtalen.

Men før Sinn Fein suste opp på topp på målingene, tok den irske tv-statskanalen RTE et frekt grep ved å legge opp til partilederdebatt denne uka bare med de to gamle maktpartiene, men uten Sinn Fein. Protestene som fulgte, blant annet med trussel om rettssak, gjorde at RTE ga etter og slapp Mary Lou McDonald til. Men siden ble det avslørt at de andre partiene hadde fått tilsendt spørsmålene som ville bli tatt opp i god tid, mens det tok 13 timer før Sinn Fein fikk dem, deriblant om den følsomme mordsaken som media har gjort maksimalt ut av for å advare mot Sinn Feins framgang. Det var An Phoblacht, partiets avis i Nord som avslørte dette: https://www.anphoblacht.com/contents/27739

Dette har fått til og med britiske aviser til å hinte om den berykta sensurloven Section 31 som ble brukt av RTE mot å slippe til Sinn Fein og IRA under The Troubles, som The Times i London: https://www.thetimes.co.uk/article/rtes-exclusion-of-sinn-fein-has-hint-of-section-31-censorship-mzl8drjfk

Og bakenfor all frykt for Sinn Feins gjennombrudd i den irske republikken ligger redselen for at den irske gjenforeningsprosessen skal skyte fart på en måte som gjør at kontrollen med prosessen glipper for Dublin. Det er Sinn Fein som har kjørt fram denne saken, først og fremst med den styrke partiet har hatt i Nord-Irland, men inntil for nylig uten et stekt parti i Eire. Det er brexit som har satt fart i debatten om et forent Irland, noe som først under valginnspurten har blitt vektlagt med tyngde i media. Dette bildet har imidlertid tegnet seg over lang tid og ble særlig aktualisert da Sinn Fein gjorde et brakvalg i Nord-Irland og ble jevnstore med dets rival, unionistpartiet DUP vinteren 2017. Dette omtalte jeg i en tre år gammel bloggartikkel: https://halvorfjermeros.com/2017/03/06/nord-irsk-valg-gir-fornyet-hap-om-irsk-gjenforening/

Selv om Sinn Fein forsøkes ekskludert, vil deres politiske program bare få økt  oppslutning i et land der de multinasjonale digitale gigantene har kontorer på rekke og rad i det dublinske skatteparadis. Sinn Fein krever nedsatt pensjonsalder, 100.000 nybygde boliger, frysing av leieprisene som har eksplodert i Dublin, økt skatt på folk med inntekt på en million kroner eller mer, økt arveavgift og økt selskapsskatt. Dette appellerer mer til unge mennesker, tynget av høye husleier og lave lønninger enn skremselspropaganda fra en hard og voldelig frigjøringskamp i Nord-Irland for en drøy mannsalder siden. Irske fagforeninger har også sagt klart fra at det ikke blir noe amnesti fra deres krav, uansett regjeringskonstellasjon. Denne uka streike 19.000 lærere i Dublin for likelønn. Det er en særegen situasjon som har oppstått etter hestekuren som fulgte da finanskrisa påførte Irland rekordgjeld og bankkonkurser. Lærere som ble nyansatt under årene med austerity-politikk, fikk betydelig lavere lønn enn sine eldre kolleger. Dette har skapt et apartheidsystem blant lærere som vil skape stor konflikt i de kommende år. I det hele tatt er det ettervirkninger etter finans- og gjeldskrisa som er underliggende forklaring på Sinn Feins forbløffende framgang.

Det går mot en spennende lørdagskveld på den grønne øya.