– Jeg er en av arbeiderne som bygde den norske handelsflåten og installasjonene på sokkelen. I disse dager passerer jeg en kritisk alder for sånne som meg, skriver pensjonert verftsarbeider, eller platearbeider emeritus Ivan Høgeli om en ny forskningsrapport rundt yrke og levealder.
Til verftsarbeiderens hverdag hører rustpikking inni en vanntank. Pressluftdrevet rustpikke, maske med luftfilter, øreklokker, sveisebriller, hansker og hjelm i en særdeles krevende arbeidsstilling ombord i et skip i dokk for reparasjon eller restaurering. Bilde av Ivan Høgeli i forkledning fra Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter. (Foto: Sigbjørn Telstø)
En ny forskningsrapport om sammenhengen mellom lang kontra kort utdanning, yrke og levealder er nylig publisert. Resultatene bekrefter i hovedsak Statistisk sentralbyrås (SSB’s) funn i sine rapporter fra 2016 og 2022. Yrker med høyest krav til utdanning har en forventet levealder på 82,3 år, yrker med lave krav til utdanning en forventet levealder på 77,4 år. Tallene gjelder menn. Jeg er mann, har vært ansatt som platearbeider i 50 år på Kristiansands Mekaniske Verksted (Mekken), Westamarin og fartøyvernsenteret på Bredalsholmen, et av yrkene med lav levealder. Jeg er født 15 januar 1947, altså praktisk talt 77,4 år.
Mange slike forskningsrapporter skaper debatt i det akademiske miljøet om metode og i hvilken grad resultatene er til å stole på. Jeg har ingenting å bidra med i den diskusjonen, men jeg har yrkeserfaring som tilsier at resultatene er helt som forventet.
Bertolt Brecht innleder diktet En lesende arbeiders spørsmål med de tre setningene:
Hvem bygde Theben med de sju portene?
I bøkene står noen kongenavn.
Har kongene slept på murblokker?
Jeg har slept på murblokker. Det vil si, jeg er en av arbeiderne som bygde den norske handelsflåten og som bygde installasjonene på sokkelen. Jeg er meningsberettiget når det gjelder årsaker til forskjell i levealder.
Noen eksempler på arbeidssituasjoner som var vanlig i verftsindustrien: Asbest ble ulovlig å bruke i Norge i 1985. Helsefaren med å bli eksponert for asbest kan illustreres med hvilke konsekvenser det fikk da det ble oppdaget rifter i veggplater på Oddemarka skole i Kristiansand. Platene inneholdt asbest og for å sikre at ingen skulle utsettes for asbestfiber ble skolen revet og ny skole bygget. Asbest var vanlig i bruk i skipsbyggingsindustrien og vi visste ikke at dette var spesielt helsefarlig. Verkstedet drev med reparasjon og ombygging av skip. Arbeidet medførte ofte riving av rør isolert med asbestduk. Når arbeiderne som drev med dette arbeidet kom opp på dekk for å gå «til middag» var de hvite av asbeststøv. Vi brukte trykkluft for å blåse folk reine for støv, ikke fordi det var farlig, men for ikke å dra dette med opp i spisesalen. Asbestplater ble brukt i innredninga på utallige nybygg. Platene ble skåret med sirkelsag ombord.
Bildet: Platearbeider emeritus og Rødt-medlem Ivan Høgeli, straks 77,4 år gammel, begynte i verftsindustrien i 1965. Han vet noe om slitasjeskader og forventet levealder. (Foto: Privat)
Fra tidlig på 1970-tallet ble store deler av verkstedindustrien beskjeftiget med bygging av de store installasjonene til sokkelen. For å minimere store vedlikeholdsutgifter ble det utviklet systemer for korrosjonsbeskyttelse. Å minimere helsefare var ikke en del av dette programmet. Installasjonene og supplybåtene som skulle betjene virksomheten på sokkelen ble malt med den nye oppfinnelsen, KK- maling. Tusenvis av arbeidere sveiste og brukte skjærebrenner slik at maling avga damp. Pusta du inn for mye av dette, stakk det i brystet. Vi ante at det virkelig var fare på ferde da noen hevdet at metallknappene på kjeledressen ble matte av dampen. Arbeidstilsynet kom med måleutstyr for å analysere hva vi fikk i oss. KK står for klorkautsjuk. Når denne malinga blir utsatt for tilstrekkelig varme og fordamper forbinder klor, Cl, seg med hydrogen, H og danner HCl, altså saltsyre. Tilsynet gav oss påbud om friskluftmaske.
De fleste årene på Mekken arbeidet jeg i sveisehallen, ca.100 meter lang og 20 meter brei. Der var det ingen form for ventilasjon, ingen varme. Var det 15 kuldegrader ute, var det samme temperatur i hallen. Når været var slik at vi ikke kunne åpne portene, var sveiserøyken så tett at det var vanskelig å kjenne folk på 100 meters avstand. Midt på 1970-tallet endret det seg, vi fikk varme og avsug for sveiserøyken, men forholdene var likevel slik at det ville være helt uakseptabelt i et hvilket som helst offentlig rom. Det var støv og røykfylt overalt hvor det ble utført sveise- og platearbeid, og folk tilbrakte et arbeidsliv i dette miljøet.
Dette er noen eksempler på hvorfor verftsarbeidere har lav levealder. I tillegg brukte vi mye løsemidler, syrer, mange typer kjemikalier og hadde fysisk tungt arbeid som sleit ut folk. Mange ting er endra fra midten av 1960-tallet og frem til i dag, men det er nok å ta tak i som kan minske forskjellene i levealder. Og så hadde det vært fint om diskusjonen etter at slike rapporter publiseres ikke bare var en akademisk diskusjon om rapportens metode, men hva som er hensikten med å lage rapporten, nemlig å få viten om hvordan jevne ut levealder.
Arbeidstilsynet sitter på både makt og midler til å få bukt med de verste problemene, men vil ikke bruke dem. Forholdene er ikke bedre enn på 1980-tallet da vi politianmeldte et forhold som tilsynet ikke ville gjøre noe med. Anmeldelsen ble henlagt, politiet brukte Arbeidstilsynet som faginstans. Det var i den perioden Riksadvokaten fant det nødvendig å minne tilsynene rundt om i landet på at arbeidsmiljøloven, som andre lover, har straffebestemmelser.