Macron mister støtte i eget parti

Det går mot ei ny streikeuke mens Frankrikes nasjonalforsamling skal behandle den omstridte pensjonsreformen. Motstanden tærer på presidentens egen partigruppe i parlamentet, mens meningsmålinger bekrefter Macrons fallende støtte før lokalvalget i mars.  Tubatoget.JPG

Bildet: Det blåses igjen i luren for nye streikeaksjoner mot den franske pensjonsreformen. Her fra en demonstrasjon i Paris i mars i fjor. Foto: Halvor Fjermeros

Etter en midlertidig avblåsing av streikene i Frankrike sist i januar, mobiliseres det på ny til kamp mot pensjonsreformen. Allerede mandag har fagforeningene i den franske jernbanen og metro- og busselskapet i Paris annonsert «en død dag» med transportstans. Det er et symbolsk sammenfall med starten på nasjonalforsamlingas behandling av pensjonsreformen som siden 5. desember i fjor har resultert i en nesten sammenhengende streike- og protestbevegelse over hele Frankrike.

Nesten daglig er det igjen demonstrasjoner, som i dag, fredag, med en felles aksjon i Paris mot den kritiske situasjonen innen sykehusene. Denne uka slutter med den ukentlige lørdagsprotesten fra de gule vestene, gilets jaunes.  Mandag blir det altså full transportstans, og torsdag, på den magiske dato 20.02.2020, er det annonsert landsomfattende generalstreik fra en rekke fagforeninger, anført av CGT, FO, Solidaire m.fl. Målet er å presse de folkevalgte til å legge pensjonsreformen til side.

Grève générale et nationale le 20 février 2020

President Emmanuel Macron har derimot ikke til hensikt å gi etter, noe han understrekte i en tale denne uka overfor hele den store gruppa av folkevalgte i presidentpartiet LREM som var invitert til Elysee-palasset for en sosial pep-talk.

Presidentpartiets mannskap deserterer

Les videre

Sinn Fein størst i irsk valg

Opposisjonspartiet Sinn Fein har med sitt brakvalg på 24,5 prosent i helga endret irsk politikk ved å skyve de to gamle maktpartiene ned fra toppen. Men partiet vil ikke få full uttelling fordi de har stilt for få kandidater til det nye parlamentet. image.jpgBildet: Sinn Feins leder Mary Lou McDonald har blitt midtpunktet for irske medias oppmerksomhet i helgas valg – som ennå ikke er ferdig opptelt.

Irske media betegner valget lørdag som et jordskjelv, selv om opptellingen fortsatt pågår og bare halvparten av de totalt 160 setene i parlamentet er avklart. Det er høyst uklart hva slags regjering den irske republikken vil få.

Irsk politikk har i alle år vært dominert av de to store konservative og høyreorienterte partiene Fianna Fail og Fine Gael. Med Sinn Feins uventede framgang vil det irske «topartisystemet» sannsynligvis være endret for alltid, slik Irish Times skriver: https://www.irishtimes.com/news/politics/spectacular-sinn-f%C3%A9in-victory-reshapes-ireland-s-political-landscape-1.4167632?mode=sample&auth-failed=1&pw-origin=https%3A%2F%2Fwww.irishtimes.com%2Fnews%2Fpolitics%2Fspectacular-sinn-f%25C3%25A9in-victory-reshapes-ireland-s-political-landscape-1.4167632

Statsminister Leo Varadkar og hans parti Fine Gael har gått på et forsmedelig nederlag ved at Sinn Feins kandidat vant førstemandatet i hans valgkrets Dublin West. Det har aldri skjedde før at statsministeren ikke har vunnet i sin egen valgkrets.

Største parti, men ikke flest representanter

Til tross for at Sinn Fein foreløpig ligger an til å få 24,5 prosent av stemmene, nesten like høyt som den beste målingene partiet fikk uka før valget (25 %), vil partiet trolig bare bli tredje størst i parlamentet, underhuset Dáil Éireann. Det skyldes at Sinn Fein ikke var forberedt på det voldsomme oppsvinget og dermed ikke har stilt nok kandidater til å fylle plassene stemmetallet tilsier, omtalt i denne artikkelen før valget: https://halvorfjermeros.com/2020/02/07/sinn-fein-foran-irsk-gjennombrudd/

Mens Fianna Fail (22,2 %) og Fine Gael (20,9 %)  begge har stilt over 80 kandidater, stilte Sinn Fein bare det halve. Nå vil utjevningsmandatene til flere småpartier avgjøre om det er grunnlag for å danne en ny mindretallsregjering med Sinn Fein i førersetet. Den forrige regjeringa under Leo Varadkars ledelse, som det tok 70 dager å få på plass, var en mindretallsregjering med Fianna Fail som støtteparti i Dáil Éireann. Irene må trolig vente lenge på en regjeringsavklaring denne gang også. Men i motsetning til den tapende statsminister Varadkar, har ikke lederen for Fianna Fail, Micheal Martin, fullstendig avvist et samarbeid med Sinn Fein.

Irske Labour nesten utradert, sosialdemokratisk rom ledig

Sinn Fein ble forsøkt ekskludert i media før valget, særlig i et forsøk på å gjenoppvekke gamle bånd til den irske frgjøringshæren IRAs fortid under The Troubles i Nord-Irland. Dette budskapet gikk ikke hjem, særlig blant yngre folk som har sluttet opp om Sinn Fein i Eire. Partiets politiske program har bare fått økt støtte i et land der de multinasjonale digitale gigantene Google, Microsoft, Apple m.fl. har kontorer på rekke og rad i Dublin. Irland har operert som skatteparadis for disse selskapene som Sinn Fein nå krever kraftig økt skattlegging av.  Pensjonsalderen har blitt økt til 66 år, med planer om ytterligere heving til 67 år under forrige regjering, mens Sinn Fein krever nedsatt pensjonsalder til 65 år. De krever økte investeringer i helsevesenet og 100.000 nybygde boliger over en femårsperiode, frysing av leieprisene på bolig som har eksplodert i Dublin siden finanskrisa, økt skatt på folk med inntekt på en million kroner eller mer, økt arveavgift og altså økt selskapsskatt.

Det irske arbeiderpartiet Labour skulle under normale omstendigheter ha profittert på slike sosiale forhold. Men partiet som i 2011 fikk nær 20 % i valget, er nå redusert til under fjerdeparten, litt over 4 prosent. De er nesten utradert i irsk politikk, slik det også skjer med sosialdemokratiske partier i mange andre europeiske land. Det åpner et stort rom for sosial reformpolitikk som det republikanske og i henhold til egne programmer sosialistiske Sinn Fein kan fylle. Partiet har også dreid fra sitt tidligere EU-skeptiske standpunkt til å bli klare motstandere av brexit og dermed «kritiske EU-tilhengere». Skiftet skjedde markant i forbindelse med den britiske folkeavstemninga i 2016 og må kanskje først og fremst tas som et uttrykk for at Sinn Feins hovedfiende er London og den regjeringa som fortsatt okkuperer de seks nordligste irske fylkene. Partiet har irsk gjenforening på programmet og har lovet en ny folkeavstemning om dette både i nord og sør, noe det utvilsomt vil bli økt press på etter dette valget.

 

 

Sinn Fein foran irsk gjennombrudd

IrishElectionWeb.png

Bildet: Sinn Feins leder Mary Lou McDonald ble forsøkt holdt utenfor partilederdebatten i RTE med det to andre største partiene Fine Gael og Fianna Fáil. Det har brakt opp minner om den gamle sensurloven Section 31 mot det republikanske partiet.

Morgendagens valg, kombinert med virkningene av brexit, vil gi nytt liv til irsk gjenforening når partiet Sinn Fein kan bli største parti for første gang i den irske republikkens historie.

Valgkampen i Irland har tatt alle på senga, både media og establishment, men også det republikanske og sosialistiske partiet Sinn Feins egen ledelse. Sittende statsminister –taoiseach – Leo Varadkar og hans Fine Gael-parti har på de tre siste målingene kommet på tredje plass, mens Sinn Fein (SF) har sjokkert med toppmåling på 25 prosent denne uka. Hvis det blir valgresultatet, vil partiet tape seter i underhuset Dáil Éireann fordi de ikke har stilt nok kandidater på listene. I partileder Mary Lou McDonalds Dublin-krets vil hun trolig få nok stemmer for to innvalgte til «tinget», men uten å ha noen nr.2-kandidat. Så seint som i fjor høst fikk Sinn Fein 14 % på en Ipsos-måling, det samme som i forrige valg som ga 23 seter i Dáil. Nå ligger SF an til å få nær 40. Men det vil neppe bringe dem i regjering. For de to andre sentrum-høyre og konservative maktpartiene Fine Gael og Fianna Fáil vil ikke ta i SF med ildtang.

Det har rykket kraftig i gamle reflekser i Eire etter Sinn Feins tempoomslag på oppløpssida. Alle triks er tatt i bruk for å stikke kjepper i hjulene på et parti som nå seiler fram på en allmenn protestbølge mot forskjells-Irland. De siste dagene har en sak om et sekterisk mord i Nord-Irland for 13 år siden blitt toppsak. Et brutalt drap på Paul Quinn, angivelig begått av folk med bånd til Provisional IRA, blir knyttet til en kommentar fra en Sinn Fein-minister i det nord-irske parlamentet om at Quinn var en kriminell. Quinns mor krever ministeren avgang og de to gamle maktpartiene i Dublin prøver å få Sinn Fein-leder McDonald til å kreve det samme. Dermed er IRA-spøkelset ute og går igjen, som om det skulle vært midt under «The Trobles» før freden inntok Nord-Irland i 1998 med Langfredagsavtalen.

Men før Sinn Fein suste opp på topp på målingene, tok den irske tv-statskanalen RTE et frekt grep ved å legge opp til partilederdebatt denne uka bare med de to gamle maktpartiene, men uten Sinn Fein. Protestene som fulgte, blant annet med trussel om rettssak, gjorde at RTE ga etter og slapp Mary Lou McDonald til. Men siden ble det avslørt at de andre partiene hadde fått tilsendt spørsmålene som ville bli tatt opp i god tid, mens det tok 13 timer før Sinn Fein fikk dem, deriblant om den følsomme mordsaken som media har gjort maksimalt ut av for å advare mot Sinn Feins framgang. Det var An Phoblacht, partiets avis i Nord som avslørte dette: https://www.anphoblacht.com/contents/27739

Dette har fått til og med britiske aviser til å hinte om den berykta sensurloven Section 31 som ble brukt av RTE mot å slippe til Sinn Fein og IRA under The Troubles, som The Times i London: https://www.thetimes.co.uk/article/rtes-exclusion-of-sinn-fein-has-hint-of-section-31-censorship-mzl8drjfk

Og bakenfor all frykt for Sinn Feins gjennombrudd i den irske republikken ligger redselen for at den irske gjenforeningsprosessen skal skyte fart på en måte som gjør at kontrollen med prosessen glipper for Dublin. Det er Sinn Fein som har kjørt fram denne saken, først og fremst med den styrke partiet har hatt i Nord-Irland, men inntil for nylig uten et stekt parti i Eire. Det er brexit som har satt fart i debatten om et forent Irland, noe som først under valginnspurten har blitt vektlagt med tyngde i media. Dette bildet har imidlertid tegnet seg over lang tid og ble særlig aktualisert da Sinn Fein gjorde et brakvalg i Nord-Irland og ble jevnstore med dets rival, unionistpartiet DUP vinteren 2017. Dette omtalte jeg i en tre år gammel bloggartikkel: https://halvorfjermeros.com/2017/03/06/nord-irsk-valg-gir-fornyet-hap-om-irsk-gjenforening/

Selv om Sinn Fein forsøkes ekskludert, vil deres politiske program bare få økt  oppslutning i et land der de multinasjonale digitale gigantene har kontorer på rekke og rad i det dublinske skatteparadis. Sinn Fein krever nedsatt pensjonsalder, 100.000 nybygde boliger, frysing av leieprisene som har eksplodert i Dublin, økt skatt på folk med inntekt på en million kroner eller mer, økt arveavgift og økt selskapsskatt. Dette appellerer mer til unge mennesker, tynget av høye husleier og lave lønninger enn skremselspropaganda fra en hard og voldelig frigjøringskamp i Nord-Irland for en drøy mannsalder siden. Irske fagforeninger har også sagt klart fra at det ikke blir noe amnesti fra deres krav, uansett regjeringskonstellasjon. Denne uka streike 19.000 lærere i Dublin for likelønn. Det er en særegen situasjon som har oppstått etter hestekuren som fulgte da finanskrisa påførte Irland rekordgjeld og bankkonkurser. Lærere som ble nyansatt under årene med austerity-politikk, fikk betydelig lavere lønn enn sine eldre kolleger. Dette har skapt et apartheidsystem blant lærere som vil skape stor konflikt i de kommende år. I det hele tatt er det ettervirkninger etter finans- og gjeldskrisa som er underliggende forklaring på Sinn Feins forbløffende framgang.

Det går mot en spennende lørdagskveld på den grønne øya.

 

 

Det franske faglige paradokset – lav organisasjonsgrad, høy mobiliseringsevne

Bevegelsen mot pensjonsreformen har tatt det franske etablissementet på senga. Proteststormen som startet streiken 5. desember har blitt til ei springflo som nå flommer over det meste av arbeidslivet og rammer Macrons markedliberalisme på brei front.IMG_3116.JPGBildet: Det var de ansatte i RATP, buss- og metroselskapet i Paris, som startet streikebevegelsen med en egen streik i september i fjor som avfødte ideen om en storstreik i desember. Her fra RATPs seksjon av landsorganisasjonen CGT i 1. mai-toget i Paris i fjor. (Foto: Halvor Fjermeros)

Som om det ikke skulle være nok med at franske arbeidere har streiket i mer enn 40 dager og store deler av fagbevegelsen har gjennomskuet statsminister Edouarde Philippes «kompromiss» som et forsøk på å splitte de streikende, så kommer sykepleiere, leger og ledere ved sykehusene nå ut i en egen sykehusprotest. Det er avisa Liberation som skriver at 1200 ansatte blant medisinsk personell ved franske sykehus fra og med denne uka, 14. januar, frasier seg alle administrative oppgaver. 5000 sykepleiere har støttet aksjonen i en underskriftskampanje. https://www.liberation.fr/france/2020/01/13/hopital-soutien-aux-1-200-medecins-demissionnaires_1772719

Kravet, framsatt i et brev til helseministeren, er at det legges fram en umiddelbar plan for å løse krisa, ei krise som allerede i november gjorde at 268 akuttmottak over hele landet var i streik. Legene som legger ned deler av jobben, vil fortsette å operere. De kaller aksjonen symbolsk, mens Liberation betegner det som en «historisk bras-de-fer», noe som kanskje kan oversettes med tung bevæpning fra helsepersonellets side. «Trykkokeren er i ferd med å eksplodere», skreiv en annen fransk avis om sykehusene da konflikten toppet seg i fjor høst.

En faglig fugl Fønix

Sykehuskrisa har, som det meste av streikebevegelsen før jul og etter nyttår, gått under radaren for dominerende norske media. Det vil si, «alle vet» at franskmenn er noen jævler til å streike og at de er verdensmestre i å sutre til tross for EUs beste pensjonsordning. Men hvorfor har streiken ikke brent ut for lenge siden? Og hvordan er det mulig å mobilisere slike masser på gatene, uke etter uke, ja, nær sagt dag etter dag. Lørdag sist uke var det anslagsvis en halv million mennesker ute på gatene i 163 byer og tettsteder over hele. Og det var bare to dager etter rekordmønstringa der landsorganisasjonen CGT anslo at 1,7 millioner var på gatene (mens AFP, «fransk NTB», skreiv 800.000), hvorav 370.000 i Paris. Kampen om tallene er riktig nok en del av propagandakrigen, og Innenriksdepartementet har alltid sine egne nøyaktige tall på demonstranter. Sist lørdag ville de ha det til at det 149.000 på gatene i hele landet, mens CGT altså mente 500.000. Men ingen tellemester kan trylle vekk det faktum at dette har vært en massiv mønstring mot Macrons pensjonsforslag som har mobilisert langt ut over de kampvante kjernetroppene innen skinnegående transport.

Mye av grunnen til at både politikere og kommentariatet innen media har latt seg overraske over streikens styrke er at forrige gang les cheminots (lokførerne) i spissen, prøvde seg med en protest, gikk det riktig dårlig. Det gjaldt Macrons framstøt for å privatisere statsbanen SNCF i 2018, noe en mindre effektiv on-and-off-streik i 36 dager ikke klarte å forhindre. De fagorganiserte i CGT-Cheminots bestemte seg samtidig for å komme sterkere tilbake mot slutten av 2019. Men det var de ansatte i RATP, buss- og sporveisselskapet i Paris, som startet med en streik 13. september der de bestemte at det skulle mobiliseres til en ny storstreik uten sluttdato fra 5. desember. Det er lokfører og tillitsvalgt i CGT-Cheminots, Axel Persson, som forteller dette i et intervjue i magasinet Jacobin: https://jacobinmag.com/2020/01/france-strike-emmanuel-macron-paris-pension-bill

Dermed er dagens anti-pensjons-bevegelse et resultat av at den faglige grasrota, og ikke ledelsen i CGT eller andre faglige sammenslutninger, tok initiativet. Slik steig fransk fagbevegelse som en fugl Fønix opp av en haug med aske etter mange års svekkelse. Den utløste en brei bevegelse som omfatter alt fra advokater og operaansatte, havnearbeidere og lærere på alle nivåer, rafineriarbeidere og sykehuspersonell. Et streikestøttefond på nettet har til nå nådd opp i 2,6 millioner euro (26 mill.kr.) med donasjoner fra mer enn 35.000 givere: https://www.lepotcommun.fr/pot/solidarite-financiere

Og tross alt ubehag streiken påførte publikum i jula, så støttet 61 % av de spurte streiken på nyåret, iflg Le Figaro.

Gul-vestifisering og det franske paradoks

Statsminister Jens Stoltenberg tok seg midt under eurokrisa i 2013 den frihet å snakke ned «europeisk fagbevegelse» som han mente var blitt «rene protest- og kamporganisasjoner» som i motsetning til LO i Norge var uten innflytelse. Han kunne like godt sagt fransk fagbevegelse, for i andre land fantes det knapt kraft igjen til å mukke mot krisepakker og privatisering som ble tredd ned over arbeidslivet i land etter land i EU. Det norske trepartssamarbeidet, derimot…

Det er all grunn til å etterprøve påstanden om at det er «faglig ansvarlighet» som er den beste resepten for å bygge motstand i den organiserte delen av arbeiderklassen. Vår tids turbokapitalisme preges av stadig mer aggressive markedsliberale reformer og New Public Management (NPM). Dette kombinert med en disiplinert fagbevegelse har vært strake veien til fortapelsen for store grupper av offentlig ansatte som det vil ta mange år å komme over. Veien fram mot konkurranseutsetting og oppsplitting av NSB-systemet er et sørgelig vitnesbyrd om nettopp en slik motstandsløs og «treparts-tillitsbasert» faglig innstilling.

Det store paradokset i denne sammenheng er at fransk fagbevegelse i flere tiår har ligget aller lavest i organisasjonsgrad i Europa, kun rundt 8 prosent de siste par tiår (og helt ned i 5 % i privat sektor), mens de altså har beholdt – eller gjenoppvakt – sin evne til brei mobilisering. Konvensjonell visdom på tvers i EU – og seinest uttrykt på lederplass i Dagens Næringsliv denne uka – er at «det er synd at ikke fransk fagbevegelse godtar Macrons reformer». Men en fagbevegelse som ikke klarer å stikke hull NMP-byllen, og dermed den konsensus-idyllen som den politiske eliten daglig prediker, vil aldri kunne bygge motstand verken mot kreftene som nå vil omgjøre all verdens statlige sektorer til slagmark for profittører. Den franske pensjonsreformen er NPM-politikk i n’t potens med Macrons invitt til det globale investeringsfondet Black Rock som fra første stund har vært med å designe presidentens pensjonsprogram.

Det er ikke mulig å forstå renessansen for fransk faglig fornyelse uten å se på betydningen av de gule vestenes – gilets jaunes – ukentlige protester. Dette lederløse opprøret som startet i november 2018, har åpnet øynene for mange for et annet Frankrike, et fattig-Frankrike som ikke lenger godtar å leve i anonymitet. Siden kampene mot El Khomri-lovene i 2016, den sosialdemokratiske president Hollandes forsøk på å svekke arbeidslivslovene, har viljen vært stor, men evnen svekket i å skape effektiv motstand. Og parallelt har fransk politi økt sin brutalitet mot protestene, anført av hyppig bruk av opprørsvåpenet LBD-40 med enorme personskader som følge. Både den forutgående aksjon og reaksjon har bidratt til en giletsjauneization, som noen franske kommentatorer har kalt det, eller en gul-vestifisering av den faglige kampen. Det har gitt en påkrevd oppkvikker av en europeisk fagbevegelse som lenge har lidd under et påtakelig utmattelsessyndrom.

Prognosen er uviss. Men håpet lever.

 

 

 

 

Macrons regjering bakker – politivold etterforskes

Etter nok en lørdag med massiv mobilisering over hele Frankrike – og nok en demonstrasjonsdag med ukontrollerte politivold – prøver regjeringa Philippe å splitte fagbevegelsen ved å trekke tilbake den omstridte 64-årsgrensa for ny pensjonsalder.9460312579ff931dd0a24178572d50d87a937a6da621df8bc792f651a68dadc1.jpg

Bildet: En halv million demonstrerte på 163 forskjellige steder i Frankrike lørdag, ifølge CGT-

Lørdag ble en ny imponerende dag av protester mot Macrons pensjonsreform, bare to dager etter at trolig godt over en million mennesker demonstrerte over hele Frankrike. Som vanlig preget «tellekrigen» oppsummeringa av protesten.

I følge politiet og Innenriksdepartementet var det 21.000 på gatene i Paris og 149.000 til sammen i hele Frankrike. Fagforbundet CGT hevder derimot at det var 500.000 som protesterte mot pensjonsreformen på 163 ulike steder over hele landet, skriver Le Figaro:

https://www.lefigaro.fr/social/2020/01/11/20011-20200111LIVWWW00001-en-direct-reforme-des-retraites-la-proposition-du-gouvernement-les-reactions-les-manifestations.php

Les videre

Over 800.000 demonstrerer over hele Frankrike

1283875-prodlibe-2019-1739-manifestation-a-paris-contre-la-reforme-des-retraites.jpg

Bildet: Ikke bare tog- og metroarbeidere har streiket i dag, men også ansatte innen helsevesen og undervisning er «i krig» mot forslaget til ny pensjonsordning i Frankrike.

Etter oppfordringer fra en rekke fagforbund, med CGT og Force Ovriere (FO) i spissen, har Frankrike på ny trappet opp streiken som nå har pågått sammenhengende, men med ulik styrke i 36 dager. I dag var 33 prosent av togførerne og 66 prosent av konduktørene i streik. Og fagforeningenes evne til å mobilisere folk til massive demonstrasjoner har overrasket mange som har trodd at piffen hadde gått ut av de militante klassekrigerne i fransk arbeidsliv.

Dagens streikeoppfordring med påfølgende massemønstring er den fjerde siden streikens start 5. desember. Og i følge tallene til CGT var oppslutningen i Paris større i dag, torsdag, enn i uka før jul da det i følge fagforbundet var 350.000 på gatene i hovedstaden:

https://halvorfjermeros.com/2020/01/06/stor-stotte-for-fransk-streik-som-utvides-denne-uka/

Krigen om tallene fortsetter

Under hele det lange året som har gått siden de gule vestene, gilets jaunes, startet sine lørdagsmarkeringer i november 2018, har kampen om opinionen pågått. Myndighetene ved Innenriksdepartementet har drevet nitid telling av marsjer og demonstrasjoner over hele Frankrike, åpenbart med ett mål for øye, nemlig å dokumentere synkende oppslutning. Nå fortsetter den krigen overfor de streikende. I en tidlig melding, gjengitt i France Bleu tidlig i ettermiddag het det at mellom 120.000 og 600.000 deltok i marsjer over hele landet i tillegg til Paris, hvor CGT opplyste at det gikk 370.000: https://www.francebleu.fr/infos/economie-social/retraites-quatrieme-journee-de-mobilisation-nationale-contre-la-reforme-1578564759

I «tellekrigen» er mange tilbøyelige til å si at CGT overdriver, mens politiet opererer med alt for lave tall. Den konserevative avisa Le Figaro bruker andre tall. I følge nyhetsbyrået AFP var det 280.000 på gatene i Paris i dag, mens det i hele Frankrike var over 800.000 ute og demonstrerte mot pensjonsreformen: https://www.lefigaro.fr/social/2020/01/09/20011-20200109LIVWWW00001-greve-9janvier-retraite-ratp-sncf-metro-rer-reforme-manifestation-age-pivot-philippe-syndicats-cgt-cfdt-transport-paris-bouchon.php

Om det enn skiller 90.000 i anslagene fra CGT til AFP er det uansett en kraftfull markering i Paris og i 80 andre byer i Frankrike, inkludert blant andre Marseille, Toulouse, Nantes og Bordeaux. Dette er tall som ingen eksperter fra Innenriksdepartementet kan «telle bort».

Snarere teller heller regjeringa Philippe på knappene om hvor lenge de skal holde denne krigen gående før de tar et skritt tilbake. Det er røster i president Macrons eget parti La Republique En Marche! som nå slår til lyd for et kompromiss omkring den omstridte økninga av pensjonsalderen fra 62 til 64 år. Stillingskrigen fortsetter og lørdag er det annonsert nye store massemønstringer i hele Frankrike.

Stor støtte for fransk streik som utvides denne uka

Kampen mot den franske pensjonsreformen fortsetter. Lørdag ble demonstranter fra de gule vestene og fagbevegelsen anført av CGT møtt med tåregass i Paris. Torsdag oppfordres det til streik ved raffineriene som kan føre til drivstoffmangel. img_0955

Bildet: Solidaritetsmarkeringene sist lørdag for streiken mot president Macrons pensjonsreform ble møtt med tåregass bl. a. i Paris, slik det også skjedde under den store demonstrasjonen 1. mai i fjor der både de gule vestene og fagforbundet CGT deltok. (Foto: Halvor Fjermeros)

Den lengste streiken i nyere fransk historie vil bli trappet opp denne uka og ytterligere forsterke den stillingskrigen som nå pågår mellom regjeringa Philippe og fagbevelsen med tog- og metroarbeiderne i spissen. En meningsmåling 3. januar viser at 61 prosent av de spurte fortsatt støtter eller har forståelse for streiken.: http://www.odoxa.fr/sondage/30eme-jour-de-greve-lassitude-gagne-lopinion-demande-gouvernement-de-renoncer-a-lage-pivot/

Det er riktig nok en nedgang på 5 % fra 19. desember og på 7 % fra da streiken startet 5. for en måned siden. Men gitt alt ubehag som ble skapt i julerøsjet i transportsystemet, er det en overraskende solid sympati fra publikum.

Lengste streik på 30 år trappes opp

I dag, tirsdag, skal partene i pensjonskonflikten møtes, dvs lederne for diverse fagforbund og representanter for Edouard Philippes regjering. Streiken som ikke minst har rammet togdriften i SNCF – den franske statsbanen – siden 5. desember, har nå passert streikerekorden på 28 dager fra en togstreik i 1986-87. Riktig nok antallet togansatte som streiker gått ned fram mot nyttår. Men CGT, det mest kampvillige av forbundene, har anmodet om nye aksjoner denne uka. Fra i dag til og med fredag oppfordrer en av CGTs tillitsvalgte i oljeselskapet Total til total blokade av alle franske rafinerier i 96 timer. https://www.thelocal.fr/20191231/french-union-calls-for-a-total-blockade-of-oil-refineries

Det har også vært blokader tidligere i streiken, noe som har ført til midlertidig stenging av flere hundre bensinstasjoner. CGTs krav er at hele pensjonsreformen må trekkes tilbake før arbeidet skal gjenopptas. For å øke presset på regjeringa mobiliseres det til en ny streikedag torsdag 9. januar som omfatter en rekke sektorer som helse, undervisning, Air France og havnene. En spesiell oppfordring fra CGT, som organiserer laste- og lossearbeidere, er å legge alle havner i Frankrike døde torsdag, melder avisa Le Figaro: https://www.lefigaro.fr/social/greve-du-9-janvier-quelles-professions-participent-a-la-mobilisation-20200103

Og CGT er ikke aleine: Sammen med andre fagforbund som Force Ouvrière (FO), undervisningsforbundene FSU (Fédération syndicale unitaire), Sud Éducation og det uavhengige forbundet med det friske navn FAEN (Federation Autonome de l’Education National) oppfordres det til stormønstring lørdag med demonstrasjoner i storbyer over hele landet.

Uroens Frankrike har et navn: «Mai 68.»

En meningsmåling tidlig i streiken viste overraskende at det var aldersgruppa 18-34 år som ga mest solid støtte til de streikendes krav. Kanskje det er uttrykk for den engstelse som stadig flere kjenner på. En meningsmåling gjort av Ifop-Asteres viste nylig at hele 84 prosent av franskmenn oppfatter deres økonomiske  framtidsperspektiver som «særdeles usikre», skriver Aske Munch i Weekendavisen (13.12.) og beskriver den generelle uro  landet som skyldes budsjettkutt over hele linja: Politi- og brannvesen er hardt kjørt etter år med høyeste beredskap mot forstadsopprør og et år med gule vester-konfrontasjoner. Folkeskoler og universiteter går på stumpene; flere steder må studenter og elever sitte med yttertøyet på fordi skolene ikke har råd til å fyre om vinteren. «Sykehusene har overbelegg og er underbemannet, transport- og byggesektoren er i krise på grunn av den økte konkurransen utenfra, og bøndene er presset av krav til større avkastning, fallende priser og økte krav til grønn omstilling.» Og Munch siterer til slutt Raymond Soubie, rådgiver for skiftende franske regjeringer siden 1969, som bekymrer seg for sammensmeltingen av all utilfredshet som kan boble over. Til L’Express sier han: «Den slags har et navn. Maj 68.»

42 pensjonsordninger skal bli til en

Statsminister Edouard Philippe har prøvd å selge pensjonsomleggingene som en rettferdighetsreform. Blant annet har han prøvd å selge reformen som et framskritt for kvinners pensjonsvilkår. Begrunnelsen er at 42 særordninger for pensjon innen ulike sektorer skal samordnes til et felles poengsystem for opptjening. Det høres praktisk ut, og et flertall på ttre firedeler av franskmenn har sans for den tanken (sjøl om bare 36 % i en Ifop-måling har tillit til at Macron og Philippe kjører gjennom reformen på riktig måte.)  Men bakenfor lurer økonomien. I november la statsminister Philippe fram en rapport som viste landets pensjonsunderskudd kan bli så høyt som €17.2bn (nær 170 mrd. kroner) i 2025 under den eksisterende ordning.

Først da reformen ble konkretisert i høst kom kravet om økt pensjonsalder fra 62 til 64 år på bordet. Dette snudde stemninga i det i utgangspunktet positivt innstilte moderate og kristne fagforbundet CFDT som siden streikens start har tatt del i protestene mot Macron. Kravet om at endringene i pensjonsberegning skulle tre i kraft fra og med arbeidstakere som er født i 1963 har blitt trukket tilbake og endret til de som er født seinere enn 1975.

Streikens varighet og styrke har gitt fransk fagbevegelse blod på tann etter mange år på defensiven. Massiv mobilisering har vist en bredde i motstanden som regjeringas telleeksperter ikke har kunnet bortforklare, som da 350.000 gikk på gatene i Paris ei uke før jul: https://halvorfjermeros.com/2019/12/17/massive-mobilisering-mot-macrons-pensjonsreform/

En viss utålmodighet med streiken gjør seg nå gjeldende blant de folkevalgte i president Macrons eget parti, noe som kan peke i retning av et ønske om kompromiss med de streikende. Ved ukeslutt vil vi kanskje se hvilken vei vinden blåser.